Dagen eg vart gamal

Eg kjøpte den amerikanske filmen Avatar her for nokre dagar sidan. Planen var å sjå den saman med gutane mine, men då eg presenterte laurdagens planar, hadde dei sjølvsagt sett den opp til fleire gonger. Men nok om det. Me såg den i alle høve. Det var då eg brått kjente at eg var gamal.

Avatar handlar om menneskets reise til ein planet fem år vekke frå jorda. Planeten er sjølvsagt bebudd av høge blåaktige og godt animerte skapningar. Mennesket har funne ressursar dei treng, og med militær makt skal dei få tak i desse ressursane - kosta ka det kosta vil.

Det som slo meg gjennom heile filmen, medan gutane sat og sa ting som; «wow for ein film,» og «dette er kult,» så kjente eg plottet så altfor godt. Kvifor? Jo, fordi eg har sett denne filmen hundrevis av gonger. Eg har sjølvsagt ikkje sett Avatar så mange gonger, men eg har sett denne storyen utallege gonger. Den kvite mann som drog til Amerika og bekjempa indianarane. Vestlige imperialistiske styresmakter som robba Afrika for ressursar. James Cameron har sjølvsagt laga filmen i god slik stil. Dei lokale innbyggarane av planeten Pandora må kjempa mot menneskets nyaste teknologi med pil og boge. Dei er tilsynelatande villmenn utan særleg intelligens eller noko anna som gjer at dei kan hevda sin rett. Men dei vinn sjølvsagt til slutt, og «the evil human kind» tapar. Dette er mann mot ny rase. Dei har rett og slett bytta ut meksikanaren eller den facisitiske tyskaren med amerikansk militærmakt.

Det er dette som slo meg i går då eg såg filmen. Plottet var ikkje så vanskeleg å avsløra. Det er ein klassisk historie om onde krefter som tapar mot gode, men det som var så hardt å svelga, var at eg kunne sitta i sofaen og hugsa indianarfilmar då eg var liten - indianarfilmar som hadde akkurat den same historia i botn.

Då føler eg meg gamal då...

Om blomsterplukking på Danskebåten

Eg skulle til England i slutten av april. Ein fotballkamp mellom Manchester United og Tottenhan låg og venta på meg i øyriket. Men ein askehaug frå konkurstrua Island sette ein stopper for den turen, og eg måtte fint akseptera at nokon flytur vart det ikkje noko av.
Men eg var oppsatt på tur, og på tur skulle eg, om eg så måtte køyra langt og lenge.
Eg ringte til ein kamerat i Stavanger, som er både fri og frank.
«Skal me fara på Danskebåten,» spurte eg med von i stemma.
«Eg er med,» svara han kontant.
Dermed gjekk turen til Stavanger der kameraten min for tida bur. Eg sette meg rett og slett i bilen og køyrde av stad. Fem timar seinare, sat me i den vesle leiligheita hans og smakte på raudvin frå California.
Men det var den komande dagen at den store turen skulle vera. Danmark - det forgjettede land for einkvar som ynskjer underhaldning på båt og tollfrie varer. Med billettar til både båt og buffet, spankulerte me ombort på den raude ferga som skulle føra oss til våre naboar i sør, Danmark.
Det skulle verta ein tur utan sidestykke. Eit freakshow som hadde vore fjernsynsskjermen verdig.
Det dreier seg nemleg om fylla for passasjerane på Danskebåten. Dei var fulle når dei kom, dei vart endå fullare under buffeten der ein kunne både drikka og eta så mykje ein ville - og det heilt til klokka ti.
For då klokka var slagen og servitørane jaga folk ut, likna det meir på eit årsmøte for folk utan balanse-evne enn ein restaurant.
Sjølv var eg og kameraten min på veg til å verta skeive sjølve, men me var ikkje komen i autopilot-modus enno. Det kunne me ikke seia om våre medpassasjerar.
I løpet av kvelden vart det våtare og våtare, og då snakkar eg ikkje om utanfor båten.
Eg og kamerat Arne flytta oss frå baren til diskoteket, frå diskoteket til baren og attende - opptil fleire gonger i løpet av kvelden. Grunnen var enkel. Me fulgte med på dei særaste karakterane. Dei som sloss. Dei som var sjalu. Dei som krangla om kjerringane til andre. Dei som vart jaga ut. Dei som kasta drinkane i andletet på fulle kvinnfolk, og sist men ikkje minst, dei som sto på scena og breka coverlåtar med tung austeuropeisk aksent.
Dei einaste som sat roleg og kikka kring seg var tyskarane. Dei som har vore i Noreg og fiska sjøen tom, og som på Danskebåten satt og drakk opp sine siste ølflasker dei sjølve hadde smugla inn frå heimelandet.
Eg og Arne sat oss ned attmed nokre av desse. Arne såg det. Eg såg det ikkje, korkje med ein gong eller då den hyggelege tyskaren ved sida av meg forsøkte å skjenke meg under bordet med tysk snhapsch. For tyskaren ved sida av meg ville sjå og klå på tatoveringane mine. Han ville óg syna sine. Eg skjønte rett og slett ingenting før den hyggelege tyskaren byrja beføla nakken min. Då sa Arne til meg.
«Eg trur han vil plukka blomsten din.»
Sjølv var eg ikkje klar for å gå ned i hockeystilling og få «blomsten» plukka, så eg reiv meg laus frå den tyske beiler og stakk frå åstaden så snart eg kunne.
Haraballet fortsatte på Danskebåten, lenge etter at eg og kamerat Arne hadde funne roen i lugaren - kring klokka tre om natta.
Berre tre timar seinare vart me spent ut av lugaren og ut i gold og kaldt dansk landskap. Det synte seg at me ikkje hadde lugar meir enn den eine vegen, og resultatet var eit ublidt møte med Danmark i ein tilstand eg ikkje tykkjer behov for å skriva om her.
Nokre pinefulle timar seinare var me attende på Danskebåten. Eg praia ein lugar til 350 kroner, og me somna tungt inn att då Danskebåten la frå kai.
Laurdag kveld klokka åtte la det raude skipet med ein haug bakfulle jærbuer, nokre svært metta båt-tilsette, ein vossing og ein bergensar klar til å stikka frå Danskebåten - eit freakshow utan sidestykke.

Piken ved graven

Eg har lova mine få lesarar å publisera eit par av mine noveller. Dette er den andre novella eg presenterer til folket. Den er laga som eit kapittel i eit nyleg ferdig manus om karakteren Tob, men kapittelet er bygd opp på ein måte som gjer at det fungerer som ei novelle óg. Kos dykk.
----------------------

Tob betraktet den enorme kirkegården foran seg. Bakken var som et speilbilde av himmelen. Alle de tusen av flunkende stjerner hadde hver sin egen gravsten. Hver stjerne hang på himmelen og passet på sitt eget minnesmerke. Men det var ikke slik. Tob kikket nedover gravene. De sto der og hang, men de fleste av sjelene som bodde på kirkegården satt inntil gravstenen sin og stirret tomt foran seg. Det fantes ikke håp i de gjennomsiktige øynene. Det var ingen glede i blikket. Mange av dem gikk i ett med den gråsprenkte gravstenen. Noen hadde sittet så lenge at mosen var begynt å klatre rundt den lille sjelen. Det grønne ugresset dannet et teppe rundt de sittende sjelene, og fikk mange forbipasserende til å klø seg i hodet. Byens lokalavis hadde til og med laget sak om mosen som klatret ut i løse luften. De kunne ikke se sjelene som var omkranset av mosen. Det kunne Tob. Han hadde flere ganger forsøkt å komme i kontakt med dem. Det lykkes sjeldent.
Tob løftet blikket. Noe beveget seg nede med inngangen til kirkegården.

Tob hoppet ned fra taket på krypten han hadde sittet på. Han knyttet hånden og dundret på den enorme jerndøren som stengte veien inn i den.
"Generalmajor. Er du der?"
Et grynt fra krypten fikk Tob til å dra på smilebåndet. En blek gjennomsiktig høyreist mann kom krypende gjennom jerndøren. Medaljene på brystet hans dinglet trøtt frem og tilbake. Den enorme mustasjen hang ned langs munnvikene. Han rettet på dem og gav barten sine gjenkjennelige krøller på tuppen.
"Um. Dette var da tidlig, mester Tob. Hva står på?"
"Se der, generalmajor." Tob pekte nedover bakken. Noen gikk frem og tilbake langs den grusbelagte stilen med kirken. En kvinne. Hun gråt. Tob og generalmajoren kunne høre henne helt opp på bakketoppen der de sto ved generalmajorens krypt.
"En levende," hvisket Tob.
Han begynte å gå nedover bakken, med sin militære venn i hælene.
Kvinnen stoppet opp. Hun skjulte ansiktet med hendene. Tob kunne se tårene renne ned langs armene. Mellom fingrene holdt kvinnen en rosario. Korset i enden svingte i takt med hulkene. Mørket fra natten la et slør rundt kvinnen og de sorte klærne beskyttet henne for forbipasserende utenfor kirkegården.
Nå sto Tob og generalmajoren helt ved siden av henne.
"Hv...hvor er du? Hvor er du min kjære Mathilde?
Kvinnen falt ned på knærne i grusen mens hun gjentok seg selv igjen og igjen.
Tob bøyde seg ned ved siden av henne. "Hvem er hun?"
Spørsmålet fikk kvinnen til å se opp. "Hvem sa det?"
Generalmajoren slo øynene opp. "Kan hun høre oss?"
Kvinnen reiste seg hurtig og begynte å se febrilsk rundt seg. Tob og generalmajoren rygget. "Hva gjør vi," spurte Tob febrilsk.
"Løp," ropte generalmajoren allerede noen meter unna.
"Nei! Vent." Kvinnen slo ut armene og stirret rett gjennom Tob, som frøs på stedet.
"Kan du høre oss?" Han bikket litt på hodet.
Kvinnen nikket. "Men jeg ser intet. Er det Gud som kommer for å hente meg?"
Tob ristet på hodet, før han kom på at hun ikke kunne se ham. "Nei, jeg er ikke Gud, men jeg er nærmere ham enn deg."
Kvinnen begynte å gråte igjen. Hun slo ut med hendene og løftet blikket mot stjernene.
"Kan du hjelpe meg å finne Mathilde. Min datter Mathilde. Min kjære datter Mathilde." De siste ordene kunne Tob knapt høre.
"Hvorfor tror du at hun er her da?" Tobs stemme fikk kvinnen til å se rett på ham.
"Noen har tatt henne. De har stjålet henne fra meg. Jeg...jeg vet ikke hvor hun er..."
Tob kjente sorgen hennes. Han følte tårene som rant nedover kinnet. "Jeg vet ikke...hvordan jeg kan hjelpe." Kvinnens hulk satte Tob helt ut av spill. "Men jeg kan kikke her på den andre siden. M...min side altså."
Kvinnen senket blikket. Det var som om hun måtte smake på det Tob sa. "Men det betyr at om hun er på din side, så....så."
"Ikke nødvendigvis. Jeg er en sjel her på kirkegården, men min kropp er ikke død. Den er trygt hjemme. Men vi ble skilt her inne i kirken, og siden den gang har jeg vært her." Tobs forsøkte å stryke kvinnens kinn, men hun reagerte ikke på berørelsen.
"Hva heter du?"
"Tob."
"Let Tob. Let. Finn Mathilde om hun er her. Finn henne for meg. For er hun allerede på den andre siden, så kommer jeg etter. Let, kjære Tob."
Så snudde hun og løp nedover grusen. Tob så etter henne da hun forsvant ut jernporten og lot seg omkranse av natten. Han kikket opp på den samme himmelen han for noen minutter siden fredelig hadde drømt seg bort i. "Hvordan i all verden skal jeg klare å finne henne her?"
Han snudde seg og ropte på generalmajor Gyldenskiold, som dukket opp bare noen gravstener unna.
"Skal si du er en flott soldat. Løper som en unge bare noe uvanlig skjer. Har det ikke slått deg at det er vi som er uvanlige?"
Tob syntes å skimte et rødlig skinn i det bleke ansiktet til generalmajoren.
"Øm...joda....ikke redd altså...bare forsiktig."
"Kom," sa Tob bestemt. "Vi har en liten Mathilde å finne."

Hun hadde alltid vært smart. Helt fra hun var liten hadde Mathilde vært smartere og mer utspekulert enn de andre på hennes alder. Hun kunne lese og skrive allerede som treåring, uten at det hadde imponert foreldrene i særlig grad. Det hadde gjort vondt for Mathilde. Etter hvert som hun lærte mer av alle de tusenvis av bøkene hun leste, fortalte hun stadig mindre til sine foreldre om hva hun kunne og visste. Først da hun begynte på skolen, fikk hun utløp for all sin kunnskap. Årevis med studering gjorde at hun overkjørte alle elevene. Hun klarte rett og slett ikke å sitte stille. Daglig måtte lærerinnen stoppe Mathilde i sin iver i klasserommet. Det var den samme lærerinnen som hadde oppdaget de spesielle egenskapene Mathilde hadde. Nå åpnet en ny verden seg for den lille piken med det lange brune håret knytt sammen i to fletter. Den blå kjolen ble kjennetegnet hennes, fordi hun alltid gikk i en blå kjole - uansett vær eller vind, sommer eller vinter, høst eller vår.
Hun hadde hatt det så fint. Livet hadde smilt til henne etter at lærerinnen hadde adoptert henne og tatt henne bort fra de fæle foreldrene som ikke brydde seg om Mathilde.
Nå satt hun og frøs. Det hadde hun gjort i mange dager nå, og det var kanskje ikke så veldig rart, siden hun hadde sittet ute. Hvorfor hun endte opp på kirkegården, visste Mathilde strengt tatt ikke. Men en ting var sikkert. Hun følte seg trygg her inne, og Mathilde hadde ingen planer om å endre på den tilstanden.
Mathilde kunne fortsatt flytte ting med bare tankene. Det hadde begynt med vannglasset på lærerinnen sitt kateter. Etter det hadde hun klart å flytte på stadig større ting. Biler kunne løftes opp halvannen meter fra bakken og flyttes flere meter før Mathilde kjente hun ble trøtt og måtte slippe taket. Som regel endte det i en kraftig hodepine som ble forsterket av alarmen fra bilen som hadde falt i bakken med et brak da Mathilde slapp det usynlige taket.
Lenge hadde Mathilde holdt kreftene tilbake. Men hver gang hun ble sint, følte seg dårlig behandlet eller ble beskyldt for å gjøre noe hun ikke hadde gjort, tok kreftene overhånd og hun kunne sende gjenstander gjennom luften i lynets hastighet. Det endte med at Mathilde lukket seg inne på rommet sitt. Lærerinnen, nå adoptivmoren, maktet ikke å få Mathilde ut av det selvbygde mentale hvelvet hun hadde laget rundt seg. Men det var ikke enkelt å være liten jente inne i et mørkt rom. Til slutt sprakk det for henne, og hun rømte ut av hvelvet, ut av rommet, av huset og bort fra hele verden hun en gang følte seg så trygg i.
Nå omfavnet kirkegården henne med sine døde men trygge beboere og Mathilde følte seg trygg for første gang på mange mange år.

"Hvordan i alle verdens land og rike skal vi kunne finne en liten jente. Hun kan jo være hvor som helst?" Generalmajoren slo ut med armene og forlangte svar av Tob.
Men Tob hørte ikke etter. Han travet langs grusveien nordover på kirkegården med øynene på stilk. Ikke før generalmajoren gjentok spørsmålet med en strengere tone, stoppet Tob opp.
"Kvinnen var her og lette etter datteren sin. Det fins en forklaring. Det er jeg sikker på." Tob spaserte videre før han stoppet opp. "Hva annet har du å gjøre da?"
Konfrontert med sannheten om at han faktisk hadde en evighet å slå ihjel, ristet generalmajoren på hodet og diltet etter Tob.
"Hvor skal vi lete da?" spurte han utålmodig.
"Vel, vi kan jo begynne i tapt/funnet avdelingen borte på Østre gravlund," smilte Tob og kikket megetsigende på en skjelmsk generalmajor.
"Øm...ja det var vel der jeg også tenkte vi kunne begynne."
På østre gravlund var mange av de fattigste innbyggerne fra byen gravlagt. Etter depresjonstiden var byen oversvømt med nyfattige innbyggere, og dødstallene bare steg etterhvert som den økonomiske krisen krøp inn i hvert hus og leilighet i byen. Det lokale kommunestyret hadde da bestemt at de fattigste skulle begraves på kommunens regning, og Østre gravlund ble dedikert til dette formålet. Resultatet var at østre gravlund ble overbefolket av sjeler som tok sin fattige tilværelse med i etterlivet. Midt i Østre gravlund hadde stedets beboere laget sitt eget marked. Her var det like mye liv som en fant hos de levende i byens torg. Her handlet de døde med hverandre, uten at en eneste skilling ble byttet. På de dødes torg byttet man kunnskap og erfaringer. Man kranglet videre om saker og ting man kranget om da man levde, og det viktigste var at en kom til enighet. Nesten hver eneste diskusjon ble avsluttet med fred, nettopp fordi en var død og begravet og således var det fruktløst å fortsette krangelen, siden hverken jordisk gods eller straff kunne etterfølges. Man var død kort og godt, og derfor kranglet man ikke videre. I noen tilfeller tok man opp temaet på nytt og dermed krangelen en gang til, men dette var i kjedsommelighetens navn, og ingen annen nevneverdig grunn.
Østre gravlund var det mest levende stedet bland de døde på kirkegården. I en avkrok av markedet hadde Pedro Von Mehren (1766-1801 Han levet av andres jordiske gods. Nå pantsetter han intet mere.) dannet sin egen lille tapt/funnet-avdeling. I realiteten var det en bod av plank noen av kirkens medlemmer hadde brukt til vaffelsalg og glemt akkurat der de hadde stått, og en pinnestol å sitte på.
Her hadde Von Mehren videreført sin gesjeft fra hans dager blant de levende da han drev en heller halvlovlig pantelåner på skyggesiden av samfunnet. Nå presenterte han saker og ting funnet på kirkegården og tok personlige tjenester i betaling for at de uheldige sjelene som hadde mistet noe skulle få igjen det de søkte. Tob og generalmajoren sto foran inngangen av Østre gravlund, som var adskilt med en gjerde av jern, som hadde små spisse jernpiler som pekte rett mot himmelen. Utenfor var det pent og pyntelig, og forbipasserende sjeler hørte lite av bråket innenfor gjerdet. Men som med et magisk strøk over ørene idet man passerte porten og inn i Østre gravlund, kunne man høre livet, kranglene og latteren.
Men like fullt som livet var å finne innenfor gjerdet, så var de sjelene som levde her inne ikke vant med besøk. Så da Tob og generalmajoren gikk over den magiske grensen, stilnet de høye røstene og blikkene vendte seg mot de nye gjestene. Roald Dalen (1893-1956 Han skal våkne til himmelens skatter), en korpulent mann med mer hår i fjeset enn på hodet, satte tomlene innenfor vesten og rettet på den korpulente kroppen så vommen hans disset opp og ned. Så kikket han misbilligende på de nyankomne.
"Hva har vi så her, mine herrer og damseller. Er det smulene fra de rikes bord som finner det for godt å komme hitover til det fattigeste matfatet?"
Kommentaren gikk rett hjem hos alle som sto på markedet og latteren kunne høres helt opp til det tynne skylaget som hadde plassert seg over kirkegården.
"Vi søker noe hos tapt og funnet." Tobs stemme virket like overmodig som nervøsiteten som regjerte inne i ham.
Generalmajoren bare hrmfpet og tsket mens han kikket på den fattigste grupperingen på kirkegården.
"Jammen da skal vi jo være behjelpelige," sa Roald Dalen og bukket respektløst.
Flere av sjelene flyttet på seg og dannet en passasje av sjeler fram til boden bak dem. Tob og generalmajoren gikk usikkert frem mot Pedro Von Mehren.
Den gamle ringreven satte opp et fjes som så ut som om han hadde spist en sur frukt og ikke oppdaget det før det var for sent. Han kikket på Tob og generalmajoren med en stram mine.
"Hva søker så dere to herrer?"
"Vi ser etter en liten jente," sa Tob bestemt. "Hun skal ha forsvunnet fra sin mor, og skal angivelig befinne seg inne på denne kirkegården." Tob kikket på den gamle pantelåneren.
Von Mehren ristet lett på hodet. "Nei, noe slikt har jeg ikke her, hverken her foran meg eller bak på lageret." Han viftet med hånden bak mot en tom bakke og flirte lurt.
"Jeg forstår at du ikke har en liten pike sittende her ventende på at noen skal komme og hente henne." Tob klarte ikke å skjule sin irritasjon. "Men det vi lurte på var om du hadde hørt noe, ettersom du er Østre gravlunds ører og øyne.
Pedro Von Mehren lot seg ikke smigre av Tob. "Nei, dessverre, mine herrer. Jeg kan intet gjøre for dere. Mine ører er døve og øyne dårlige." Han vendte seg bort fra dem for å vise at spørsmålsrunden var over.
"Kom, Tob, vi får ikke hjelp fra noen her," sa generalmajoren høyt.

Utenfor gjerdet igjen sukket Tob tungt. "Jeg var kanskje litt for ivrig etter denne Mathilde."
Generalmajoren la sine kalde fingre på skulderen til Tob. "Du gjorde et forsøk. Det er det viktigste."
En kvinne sto plutselig foran dem. Den lille kvinnen var kledd i sort og et skaut dekket hele håret hennes. "Bli med meg," sa hun stille før hun begynte å gå bortover grusveien langs Østre gravlund. Generalmajoren og Tob fulgte motvillig etter. Begge var usikre på om dette var nok en respektløs handling fra beboerne i Østre gravlund, men de de lot tvilen komme tiltalte til gode og begge fulgte etter henne. Ved enden av gravlunden, gikk kvinnen inn mot det høye steinmuren som omkranset hele kirkegården. Hun kikket seg rundt, og satte blikket i Tob.
"Jeg har hørt om en jente som har sittet ved en gravstein i flere uker nå. Hun sitter like i nærheten av minnesmerket over de falne etter andre verdenskrig. Det er kanskje piken dere søker." Kvinnen kikket nervøst rundt seg og forsvant før Tob fikk sagt et eneste ord til takk.
"Hva var det med henne, da." Generalmajoren kikket etter kvinnen som forsvant i mørket.
"Vel, det er et spor å følge. Kom, Gyldenskiold."

Da tyskerne invaderte byen hadde flere av innbyggerne flyktet opp i fjellet bare noen få kilometer unna. Gjennom fem års okkupasjon, hadde kompani Tordenskjold, oppkalt etter byens grunnlegger Torvald Tordenskjold, drevet med omfattende sabotøroperasjoner mot okkupantene. Selv om innsatsviljen var høy og operasjonene vågale, hadde mange av kompaniets soldater bøtet med livet fordi planene ble for vidløftige. Da krigen tok slutt, og kompani Tordenskjold gjorde opptelling over de falne, måtte begravelsesbyrået meisle inn 47 navn på den enorme minnestenen byen skulle reise på kirkegården til minne om de som gav sitt liv i kampen mot nazistene.
Rundt 20 av navnene kunne nå leses på stenen. Resten hadde forsvunnet gjennom mange års sesonger med fuktig tåke og tungt regn. Tob kikket på navnene. Han kjente ingen etternavn igjen, den gangen han gikk i byens gater med sjel og kropp samlet.
"Soldatene har vært døde i mange år, Tob. Vi leter etter en forhåpentligvis levende jente." Generalmajoren kikket seg bekymret rundt. Den stramme munnen fikk mustasjen til å bøye seg nedover, som gav generalmajoren et ulkeaktig fjes.
Tob kikket bak steinen. Gravstenene rundt var tomme. Sjelene som en gang hadde blitt begravet her, hadde blitt hentet av englene. Dette var mange år før Skyggene tok over kirkegården og holdt sjelene tilbake. Bare en og annen enslig sjel satt stille foran gravstenen sin og stirret tomt foran seg. Tob festet blikket på en av dem. En liten figur så ut til å bevege på føttene. Han forsøkte å fokusere blikket. Det var en liten pike som satt der. Det mørke lange håret skjulte fjeset hennes. Det så ut som om jenten frøs. Tob løp mot henne. Generalmajoren sto med ryggen til, og hoppet høyt da han så Tob løpe fra minnesmerket og ut blant gravene.
Med en hånd på sverdet, sjanglet han bortover før han gjenvant balansen og løp etter.
Tob stoppet opp foran den lille skikkelsen. Da hun oppdaget den andpustne Tob, trakk hun bena til seg som om hun hadde brent seg. Med nervøse øyne så hun rett på Tob.
"Du er gjennomsiktig." Piken så rundt seg. "Er du en av de døde? Det er mange av dem her, de som sitter helt i ro."
Tob smilte. "Hva heter du?"
"Mathilde."

Tob og generalmajoren sto foran den lille piken. Hun var blek og de mørke ringene under øynene fortalte om dager uten skikkelig søvn. Tob bøyde seg forsiktig ned. Han kikket rett inn i et par brune øyne.
"Jeg kan flytte på ting," sa jenten svakt.
Tob kikket opp på generalmajoren. "Det kan vi også, selv om vi er sjeler," sa generalmajoren.
"Jeg kan flytte på ting med viljen min."
"Oj..." Tob rakte ut hånden. "Jeg heter Tob. Dette er generalmajor Gyldenskiold." Han ventet noen lange sekunder. "Kom. Vi har en som gjerne vil møte deg."
Piken trakk seg unna. "Hvem da?"
"Din mor."
"Åh. Hun slappet mer av i kroppen, men ansiktet fortalte om en resignert liten pike. "Jeg hadde egentlig håpet på dette." Hun reiste seg opp men begynte å svaie. Tob grep fatt i piken, men hun falt bare gjennom hendene hans. Mathilde landet pladask på magen. Hun løftet seg forsiktig opp. "Jeg har visst sittet her lenge, jeg." mumlet hun.
"Ta det forsiktig," formante generalmajoren. "Vi har god tid."
Piken reiste seg igjen. Denne gangen klarte hun å stå på bena. Hun dro frem den lille brune vesken sin og fisket frem en nesten tom pose med kjeks. "Jeg tror jeg har litt igjen." Det siste kjekset knuset i tusen knas da hun lukket munnen.
Med Tob og generalmajoren på hver side, sjanglet Mathilde nedover langs Østre gravlund.

Nede ved den store jernporten som skilte den levende verden fra de dødes, sto den sortkledde kvinnen og ventet. Med hendene foldet, stirret hun oppover kirkegården. Da hun så tre skikkelser som sakte men sikkert nærmet seg henne, brast hun i gråt.
Tob og generalmajoren var fornøyde med seg selv. De hadde funnet frem til piken. Nå skulle hun gjenforenes med sin mor, og de hadde gjort det mulig.
"Er det deg? Er det virkelig det, min kjære Mathilde?" Kvinnen brøt sammen foran dem. Hun klarte ikke stoppe hulkene og seg sammen i et forsøk på å omfavne piken.
En annen skikkelse trådte forsiktig frem bak henne. Den korpulente mannen gliste mot Mathilde. "Kjære barn. Vi har savnet deg slik."
Kvinnen kom seg på bena igjen. Hun rakte ut armene mot piken.
"Endelig." Stemmen til Mathilde var ugjenkjennelig. Den svake stemmen var nå erstattet med styrke. Hun klemte øynene sammen.
Kvinnen og mannen bak henne tok seg plutselig til halsen. Grurglelyder fortalte Tob og generalmajoren at ingen av dem fikk puste.
Piken løftet hendene sakte. Bena deres forsvant fra bakken. "Dette har jeg ventet på i så mange år. Endelig har jeg funnet dere."
Tob forsøkte å rope mens han grep etter jenten, men hendene hans var som luft for piken og de gikk rett gjennom henne.
Mathilde snudde hodet mot Tob. "Takk skal dere ha for at dere fant meg. Dette blir en ekstra bonus." Gliset hennes var hatsk. Hun løftet hendene enda høyere, og både mannen og kvinnen hang som dukker i løse luften, begge gispet etter luft.
Ukjente krefter var sluppet løs i piken, som nå lo høyere og høyere mens paret foran Tob og generalmajoren ble stadig svakere.
"Hvorfor gjør du dette," ropte generalmajoren. "Mot din egen mor?"
"Hah...dette er min mor, ja. Det er helt riktig. Men dette er min ekte mor og min ekte far. De som neglisjerte meg. De som utnyttet meg og mine krefter for egen vinnings skyld."
Hun vred til og hodet til mannen fikk en umulig vinkel. Armene hans falt slapt ned langs kroppen. Han var død før han traff bakken. Kvinnen kjempet fortsatt etter luft, mens hendene febrilsk forsøkte å vri seg fra datterens usynlige grep.
Tob kikket desperat bort på generalmajoren som hadde frøset på stedet.
"Dere trodde dere kunne utnytte meg atter en gang?" Ordene kom som knyttneveslag fra Mathilde. Morens fortvilte blikk gjorde et siste bedende forsøk på å få Mathilde til å spare livet hennes. Så rullet øynene bak i hodet og hendene slapp taket. En surklende lyd fikk Tob til å føle seg kvalm. Han rygget unna den lille brunhårede piken som nå slapp det usynlige taket og ble stående og stirre på likene av sine foreldre.
"Jeg kom hit for å dø, Tob. Aldri trodde jeg at jeg skulle få en slik hevn. Men dere to kom inn i riktig tid, faktisk, akkurat i riktig tid, og med mine verste fiender servert på sølvfat."
Hun senket hodet, og i et sekund fryktet Tob at hun skulle snu sitt sinne og hat mot dem.
Men piken snudde seg fra dem og begynte å gå oppover mot Østre gravlund igjen.
"Hv...hvorfor fortjente de å dø."
Piken stoppet opp.
"De trodde de skulle komme seg unna med det."
Tob slo frustrert ut med armene. "Komme seg unna med hva?"
"De drepte henne. Med gift. Ingen visste at de var skyldige. Bare jeg. De hadde ikke regnet med at jeg var hjemme den ettermiddagen."
"Hvem?"
"Og så satset de på at jeg ville komme tilbake til dem. Slik at de kunne fortsette med sine svindelplaner ved hjelp av mine krefter."
Tob hevet røsten. "Hvem drepte de?"
Piken snudde seg og kikket svakt mot ham.
"Min fostermor. Min elskede lærerinne og fostermor. Den eneste som noen gang elsket meg for den jeg er."
"Men hvorfor her?"
"Fordi det er her hun er begravet."
En tåre kjempet seg frem i øyekroken hennes. Hun vendte seg bort fra Tob og generalmajoren og gikk med sakte skritt oppover grusveien.

Klokkeren fant den døde piken sittende foran en gravsten noen dager etter at politiet hadde resultatløst avsluttet etterforskningen av de to drepte ved jernporten. Ingen hadde meldt henne savnet. Ingen hadde fått hennes bilde på en melkekartong, og hun ble begravet på kirkegården med kirkens ansatte som undrende tilskuere. Politiet konkluderte med at piken hadde forvillet seg inn hit og blitt værende og dødd av sult. Intet kriminelt å melde i saken.
Da det lille begravelsesfølget var gått sto Tob og generalmajoren tilbake. Foran dem satt en liten gjennomsiktig pike foran gravstenen til hennes fostermor. Piken bare satt der og stirret tomt fremfor seg.
Etter noen år begynte den grønne mosen å vokse rundt Mathilde. Snart var hun dekket av det grønne ugresset.
Mathildes sjel sa aldri ett eneste ord.

Brev frå biskop Eidsvig

Som mine næraste veit, så er eg katolikk, eller konvertitt, som katolikkane kallar oss. Den siste tida har media, som eg sjølv representerer, vore fullproppa av saker om overgrep i den katolske kyrkja. Mens media har kjørt på, har mange prestar følt at den kollektive skammen er blitt kollektiv skyld, som eg meiner er galt. Ingenting, og eg gjentar, ingenting unnskylder overgrep. Eg får frysningar nedover ryggen berre eg ser ei slik sak, og dei som er skyldige i slike horrible handlingar, bør straffast og det hardt. Men eg har lyst å dela det brevet min biskop, Bernt Eidsvik, har skrive til oss troende.

Kjære troende,

det er tunge dager for Den katolske kirke verden over. Vi sjokkeres av stadig nye avsløringer av geistliges overgrep mot mindreårige og biskopers unnfallende håndtering av forbrytelsene i flere europeiske land.

Våre tanker og bønner går i disse dager først og fremst til de mange ofrene. Overgrep mot barn er alvorlige forbrytelser og skader barnet for livet. Kirken, som er det sted hvor mennesker skal møte Gud gjennom sakramenter og livgivende fellesskap, ble for mange et sted de møtte uhyrlige krenkelser. Dette er en kjensgjerning som er tung, uakseptabel, sjokkerende og vanskelig å fatte.

Det er umulig å reagere på dette uten sinne og fortvilelse - først og aller fremst på vegne av ofrene. Dernest føler vi også sinne over det svik som er påført Kirken av et lite mindretall av prester og ordensfolk. Også taushetskulturen som har rådet blant enkelte biskoper er et svik. Falsk lojalitet til Kirken er å beskytte dens navn og rykte på bekostning av ofrene. Sann lojalitet til Kirken er å beskytte de små og svake.

Jeg har forståelse for at folk i dag ser med skepsis på Kirkens ledelse. Nå er det opp til Kirken selv å gjenvinne tilliten. Personlig er jeg glad for pave Benedikt XVIs hyrdebrev til de troende i Irland. Selv om ingen formuleringer, beklagelser eller kompensasjoner kan gjøre godt igjen det som ofrene har tapt og lidt, viser brevet en kirkeleder som ikke bagatelliserer situasjonen, men taler med klarhet om ansvar og bot.

Jeg har forståelse for at mange, ikke minst ofrene, føler behov for raske prosesser. Situasjonen er nok imidlertid så alvorlig at den krever grundige og nitidige prosesser. Et pavelig hyrdebrev er selvsagt ingen endelig løsning på tragedien - det er ett lite pastoralt ledd i en større erkjennelses- og opprydningsprosess Kirken vil måtte arbeide med over lang tid. Den varslede apostoliske visitasen til enkelte bispedømmer i Irland er et annet ledd i denne prosessen. Dernest vil nok lignende prosesser måtte gjennomføres i flere europeiske land, ettersom vi nå har sett opprullinger ikke minst i Tyskland. Vi håper på og ber om rettferdige dommer, både i sivil og kirkelig rett, og at det som må frem i lyset, kommer frem. Jeg har tillit til Den hellige stols arbeid for å rydde opp og håper og ber om at Kirken må klare å gjenvinne og gjøre seg fortjent til fornyet tillit. Et lite lyspunkt er at de saker som nå kommer for en dag, i all hovedsak er gamle, til dels svært gamle.

Pavens hyrdebrev er rettet til våre irske brødre og søstre, men må også leses som en formaning til alle katolske biskoper om å gjøre alt som står i vår makt for at ofrene skal få oppreisning og de skyldige straffes i henhold til sivil og kirkelig lov - samt å forebygge at overgrep finner sted både i Kirken og samfunnet forøvrig.

Oslo katolske bispedømme har grundige og offentlig tilgjengelige retningslinjer ved mistanke om seksuelle overgrep i Kirken, samt et Fagetisk Råd som i samarbeid med biskop og involverte parter skal håndtere slike situasjoner. Jeg ønsker å forsikre de troende om at disse rutinene vil være retningsgivende ved eventuelle anklager. Det er naturlig, og jeg ønsker selvsagt, at forhold som er straffbare etter norsk lov, behandles av det norske rettsapparat. Forhold som ifølge norsk rett ikke er en kriminell handling, vil allikevel kunne få konsekvenser i henhold til indrekirkelig justis.

Jeg betoner at det store flertall av våre prester og ordensfolk har vært tro mot sitt kall, og er dypt bedrøvet over at de nå opplever både mistenkeliggjørelse og aggresjon. De bærer ingen kollektiv skyld for kollegers overtredelser.

Kjære troende. La oss mot slutten av denne fastetid vende oss i inderlig bot og bønn til Gud for ofrene og deres pårørende, at de må finne livsmot, helbredelse og oppleve at rettferdighet skjer fyllest; for de prester som har begått overgrep, at de gjør opp for seg, tar sin straff og vender om; for Kirkens ledelse, om grundige undersøkelser og kloke, rettferdige og faste avgjørelser; for våre mange gode prester, som i dag opplever at presterollen mistenkeliggjøres; og for alle troende som opplever at Kirken har sveket deres tillit. Måtte vi alle, biskoper, prester, ordensfolk og legfolk vise oss en fornyet tillit verdig.

Forenet med dere alle i bønn ved apostelen Peters grav i Roma, i anledning de nordiske biskopers ad limina-besøk, er jeg deres hengivne

+ Bernt Eidsvig

Roma, den 23. mars 2010

Om rødvin og gode kameratar

Ka kan eg sei. Rødvin er godt, noken gonger i små mengder - andre gonger i enorme mengder. I kveld er det førstnevnte som passer. Ein god kamerat er på besøk hjå oss på Hellesøy (ENDELIG!!!!?!!?!?). Han tok med seg ein rødvinskagge (treliters pappvin). Vanlegvis kjøper eg ikkje pappvin, uten at det er noen arrogante eller andre liknande grunnar til at eg ikkje kjøper det. Men denne kom som kasta på meg. Eg er ein vinelsker, og i dei siste månadene har eg hatt ein hang for Californske viner. Zinfandel og andre viner med Zinfandel-drua. Men attende til pappvinen. Canaletto Primitivo heiter den, og den koster ikkje meir enn 350 kroner (ca).

Eitt ord:

KANON!

Det var berre det eg ville seia i kveld. Kva er din favorittvin? Kommenter då vel!

Ursäkta Sverige

Det er flaut å vera nordmann.

Vanlegvis er eg ein stolt nordmann. Eg er stolt over nasjonen. Eg er stolt over å vera norsk.

Eg har gledd meg til OL.

«Truleg mange gull på Noreg», har sportsjournalistar og utøvarar lova høgt og tydeleg i pressa i mange månader.

Eg er sjølv journalist, og veit kor enkelt det er å hausa opp heltane våre. Det er det lesarane vil ha. Me vil ha heltar i ei tid der tida ikkje strekk til. Me vil ha forbilde i ei tid der alt er stress, jobben verker etter resultat og ungane skrik på meir enn dei har. Me vil sitta oss ned framføre fjernsynet og sjå den eine norske utøvaren banka inn gull etter gull. Kanskje eit sølv, og til naud ein bronse. Men alt bak er fy. Då snakkar me fallitt, og alt som ikkje endar på pallplass, har ein ikkje snakka om - her i Noreg.

Når OL startar opp, og den eine sjølvgode idrettsutøvaren etter den andre floppar i sporet, med dårleg skismurning eller dårleg sikte, så sit eg der og tenkjer. Jaja. Opp som ein hjort og ned som ein lort.

Så lenge det er svenskar som vinn, tenkjer eg. Men så høyrer eg på utøvarane. Emil Hegle Svendsen er sur for at ein svenske tok gullet. I eit radiointervju med NRK er han tydeleg ikkje glad for at ein representant frå nabolandet vårt har vunne. Han er direkte sur og legg ikkje noko i mellom for å skjula det.

Då vert eg kvalm, og ber herved om unnskyldning, Sverige.

Me er så fulle av oss sjølve, at me ikkje klarer å gleda oss over at andre vinn når me ikkje klarar målet sjølv. Me er sinte og frustrerte over smørarar og bommar, og me klarer ikkje å sjå at svenske idrettsutøvarar er betre enn oss sjølve

Når me ikkje vinn, så må det for fanden vera bra at naboen vår vinn.

Eg ser for meg at eg og naboen min på Hellesøy deltek i eit lokalt skirenn i Øygarden. Mange innbyggarar i heile kommunen deltek, og eg går for å vinna. Men så bommer eg. Eg bommer på smørninga og eg bommer på kondisen. Min 43. plass går ikkje upåakta hen, fordi eg har lova dyrt og hellig i Vestnytt at eg skal vinna, og eg kjem til å vinna fordi eg er best, best, best.

Og så vinn eg ikkje. Men naboen min vinn. Han har gått stille i dørene. Han har trent hardt og han knuser all motstand og vinn det lokale skirennet i Øygarden. Så kjem Vestnytt bort til meg og spør: Korleis er det at naboen din vinn, og ikkje du?

Eg er sur og vil helst ikkje svara: Så lenge EG ikkje vinn, så skal ingen vinna, og særskilt ikkje naboen min.

Er det slik me skal vera. Ein surmulande nasjon som ikkje toler at andre vinn, og særskilt ikkje våre nærmaste naboar.

Eg seier berre ein ting. HEIA SVERIGE. Alle medaljar de kjem til å vinna i OL er dykk vel unt. Men spør me Egil Hegle Svendsen og dei andre sure juniorane, så heiter det vel «...vel misunt»!

Den merkverdige saken om loff med sirup på

I mine siste blogger har jeg skrevet om Neil Gaiman opp og ned og i mente. I denne bloggen vil jeg forsøke å presentere ett fåtall av novellene jeg selv har skrevet. Denne er faktisk den eneste jeg har fått publisert. Dette var julekrimen i Vestnytt. Med egen tekst og egen tegning.

Skuffen skrek av gammel smerte da jeg lukket den. Glasset på pulten var atter fylt. Jeg hadde sittet på kontoret i ett døgn nå. Kun jeg og min beste venn, Jack Daniels. Utenfor sto en fyllik og dunket på en flaske. Hele byen var i en laber stemning i januargrå gater. Mylderet av mennesker utenfor konkurrerte med sludd som lavet ned. Alle skulle noen steder. Ikke jeg. Tid var ikke noe for meg. Jeg var bare en forbanna privatetterforsker. Mitt navn kom ikke til å stå i et minneord i en avis. Mitt navn kom ikke til å stå noe sted når jeg hadde trukket mitt siste pust.
Jeg tømte glasset. Jack varmet like mye som ovnen på veggen. Det var ikke mye arbeid for en privat snushane i disse tider. Folk konsentrerte seg om å bevare fasaden. De stasjet bort elskerinnene og de sendte bud etter svigermor. Den eneste jobben jeg hadde hatt den siste måneden var en hallik som savnet en hore. Jeg hadde funnet henne på vei bort fra sin mørke trange verden. Jeg hadde «hjulpet» henne tilbake. Neste morgen så jeg bilde av henne i lokalavisen; på likhuset. Jeg og Jack hadde meditert i fire dager etter avisoppslaget. Jeg var ennå ikke ferdig å meditere.

Rommet var nesten mørklagt. Bare en liten bordlampe fortalte at det var noen på kontoret. Jeg ville ikke at noen skulle vite at jeg var på kontoret. For sent. En siluett fylte glassvinduet på kontordøren. Jeg lente meg tilbake i kontorstolen og satte glasset på pulten. Døren åpnet seg med et knirk. Jeg lot være å smøre kontordøren. Jeg ville høre når noen kom. Ingen skulle få snike seg innpå meg, byens eneste private øye.
"Hvem har gitt deg støt?" Jeg lo av min egen morsomhet. Dvergen som nå sto foran meg lo ikke.
Jeg kjente igjen det enorme håret. Rødfargen og de digre øynene. Den grønne kjeledressen var utslitt, og de sorte kloggene hadde mistet glansen. Gjennom hele oppveksten hadde denne tanndvergen fulgt meg - og alle andre i hele landet. Men skinnet fra den gylne tiden hadde forsvunnet. Tilbake sto en trøtt skitten dverg, med blasse øyne og en flaske innpakket i en brun papirpose i lommen. Selv gjennom to flasker Jack kunne jeg kjenne eldgammel alkohol i pusten hans.
"Ikke morsomt," sa Baktus. "Du ser ikke ut til å være på toppen du heller. Det renner over av jobber, ser jeg. Sjokoladebransjen var kanskje ikke et blivende sted?." Baktus gredde håret bort fra øynene. "Det ser ut som om du trenger monetas, snushane. Interessert i en jobb?"
Jeg snudde meg mot vinduet. Ingen skulle fortelle meg at jeg var arbeidsledig, så jeg lot ham tenke litt over sine hårde ord. Baktus kunne være så berømt han bare ville. Her inne var han kun en rødhåret alkoholisert liten dverg.
"Det gjelder din bror antar jeg."
Ordene mine slo mot ham som knyttneveslag. Han falt sammen på stolen foran, så den skrek av smerte. Et øyeblikk trodde jeg at den skulle bukke under for vekten, men så lente Baktus seg frem og stolens protester stilnet.
"Han ble drept," hvisket Baktus.
"Han drepte seg selv, skriver avisene." Jeg viste frem tennene. Baktus kom ikke til å få noe som helst gratis.
Den rødhårede dvergen senket blikket.
"Han ble drept, og jeg vet hvem. Du må bare bevise det."
Jeg løftet bena av pulten. Jack dukket opp fra skuffen. Jeg svingte den mot Baktus. Han ristet på hodet. "Jeg er forsynt."
"Hvordan vet du dette?"
Baktus lente seg over pulten. "Jeg vet. Jeg var der. Karius lot seg ikke falle ned i vannet fra den lille båten vi satt i. Jeg reddet meg ut av den. Karius var like bak meg. Men noen dukket opp. Min bror hadde ikke en sjanse. Han ble sablet ned før han visste ordet av det."
"Av hvem?"
Baktus ble mørk i ansiktet. "Jeg så det ikke. Jeg mistet balansen og raste tilbake i vannet. Da jeg klarte å krabbe meg på land igjen, lå han der." Baktus pauset. Det ble stille på kontoret.

Baktus reiste seg. Han dro frem en slitt brun lærpung. En kjapp bevegelse og det danset 30 sølvpenger på bordet foran meg. Mer enn jeg hadde tjent hele måneden.
"Nå blir huseieren fornøyd," tenkte jeg. "Og når jobben er utført?"
Baktus så på meg med forrakt. "30 sølvpenger til når jobben er gjort."
Jeg merket ikke at Baktus forsvant før døren smelte igjen. "Hyggelig, ja." Som pokersjetonger skuflet jeg pengene ned sammen med min kamerat av glass. Bare ett par daler gikk ned i bukselommen. Jeg kunne bli tørst på veien.

Jeg strammet den lilla frakken rundt den skrinne kroppen min, en rusten kropp jeg for lengst hadde sluttet å ta vare på. Det lavet ned, og små snøfnugg snek seg inn bakveien og kjølte ned nakken min. Jeg trakk flosshatten godt ned over hodet og strammet grepet rundt stokken med kulehodet. En stokk som en gang for lenge, lenge siden hadde vært mitt faste holdepunkt i tilværelsen. Nå hjalp den meg videre på veien mot endeliktet. Jeg skrittet inn i en av byens mange mørke bakgater. Det var i bakgatene byens blodårer befant seg. Det var disse gatene folk oppsøkte om de hadde et mål som ikke tålte dagens lys. Hadde forsikringsselskapet visst at jeg frekventerte her, så hadde de trukket hele livsforsikringen min på stedet.
Et neonlys blinket ved enden av det mørke kvartalet. Bokstaven k manglet i midten av navnet, og jeg kikket opp på det lysegrønne skiltet «Dream ing bar». Det var her drømmene kom. Det var her drømmerne søkte, og det var her drømmene ble knust. Døren inn til baren var lukket og en diger gorilla sto utenfor og sugde frostfullt på en sigarett. Jeg spankulerte bort til den enorme mannen. "Har du fyr?"
"Stikk!" En knyttneve foran nesen min understreket påstanden og jeg løftet hendene avvæpnende. "Slapp av, kompis. Jeg trenger bare noen opplysninger, så ser du meg aldri igjen."
Apen brummet, og jeg ventet på at den harde knyttneven skulle forsvinne inn under ribbeina mine. Ingenting skjedde. Jeg tok det som et godt tegn. En sølvdaler blinket i lyset fra gatelyktene. Apeøynene stirret ned på muligheten av sølv.
"Hvem drepte Karius?"
Apen kikket seg rundt, før han snudde hele kroppen mot meg. Hadde solen stått midt på himmelen, så hadde jeg vært jorden og apen min totale solformørkelse. Jeg fisket opp nok en sølvdaler. Skyggen forsvant.
"Snakk med Jens."
Det var alt jeg trengte å vite. Jeg knipset myntene opp i luften og gikk min vei. Jeg trengte ikke snu meg for å vite at apekatten hadde kastet seg ned på alle fire for å lete etter dalerne i snøkaoset på fortauet. Jeg så på klokken. Den fortalte meg at jeg begynte å få dårlig tid. Jeg trengte alle de sølvdalerne Baktus kunne gi meg. Saken måtte oppklares. Innen det neste døgnet måtte jeg ha svar. Ellers kunne jeg takke Jack farvel på selveste julekvelden. Og det aktet jeg ikke å gjøre.

Alle visste hvem Jens var. Byens skyggeside var styrt av ham. Den tidligere uskyldige gutten hadde allerede i tenårene tatt kontrollen over den lysskye virksomheten der. Fra å være en barnestjerne med vondt i tennene, så var han nå den ubestridte sjefen, selveste cosa nostra, the King Pin. Gudfaren i byen. Den minst tilgjengelige mannen i hele byen. Bare en snushane som meg, med opplysninger om mafiasjefens gamle nemesiser, kunne få audiens hos selveste Jens.
Jeg måtte styre tungen min når jeg snakket med Jens. Ellers kunne jeg miste den. Men for å komme til Jens, måtte jeg forbi hans nærmeste medarbeider. Tannlegen.
"Holdt!" Stemmen bak meg fikk hårene til å reise seg. Jeg snudde meg sakte og tok hendene ut av lommen.
Politiførstebetjent Aasheim sto foran meg med en diger sigar i munnviken. "Hva fanden er det du går her og snuser etter?" Ånden avslørte sterk mat og dårlig brennevin.
Jeg hevet skuldrene. "Jeg går en liten tur i kveldsmørket. Er det en lov mot det?"
"Hrmpf. Tull og tøys. Hørte dere!" Politiførstebetjenten snudde seg mot tre uniformerte bak ham. "Sjokoladefiaskoen her er ute og går seg en måneskinnstur." Han stirret rett inn i øynene mine. "Du har vel ikke tenkt å oppsøke…Jens?"
Blikket mitt i bakken avslørte meg. "Jeg tror ikke Karius tok livet sitt." Jeg ventet på reaksjonen. Det kom ingen. "Jeg tror han ble drept."
Aasheim tok et tak i frakken min og trakk meg inntil seg. "Vi har spanet på Jens i månedsvis. Du har å holde deg borte. Ellers så kaster jeg deg i kasjotten." Han slapp taket, og rettet på frakken min. "Og det vil vi vel ikke ha noe av, eller hva Willy?"
"Om du skulle drømme om å arrestere meg en natt, politiførstebetjent, så burde du våkne opp og be om forlatelse," sa jeg iskaldt og stirret tilbake på min gamle erkefiende.
Jeg tok et skritt bakover og snudde meg fra den arrogante politiførstebetjenten. Han hadde ingenting med hva jeg gjorde. Jeg overhørte latteren fra mennene bak meg.
Rundt hjørnet lente jeg meg mot murveggen og pustet ut. Hadde han puttet meg i buret, så hadde jeg tørstet ihjel. Bare tanken gjorde meg edru.

På andre siden av gaten sto nok en julenisse. Den feite hvitskjeggete mannen ropte «Ho, ho, ho!» og raslet med en liten metallboks i håp om at noen skulle forbarme seg over stakkaren og stikke noen daler ned i boksen. Han var full og en måned for sent. Svingdøren spydde ut ungdommer fra kinoen rett bak julenissen. Unge gutter og jenter, tett omfavnet, kom trippende ut av kinoen. Noen skulle se. Andre hadde sett. Det ingen av disse ignorante ungdommene visste var at dette var byens mafiaboss sitt hovedsete. Mens lerretet lyste opp med bilder fra Hollywood-filmer med perfekte skuespillere og happy ending, var det alt annet enn happy det som foregikk bak lerretet.
Sølvdaleren sang da den hoppet inn i luken til billettøren. Noen minutter senere var jeg i foajeen. Et svirrende liv. Jeg kjente at svimmelheten strammet seg rundt pannen min, og jeg kom til å huske at det var lenge siden jeg hadde møtt Jack. Bare han kunne roe ned nervene mine. Jeg gikk inn i kinobaren. Et glass med gulbrun væske ble skuffet i min retning. Bartenderen, en gråsprengt fyr med tykk bart kikket uinteressert ned på meg.
"Jeg skulle så gjerne snakket med Jens."
Bartenderen reagerte ikke. "Det skulle vi alle," var det kontante svaret.
"Det gjelder Karius." Vanlige mennesker hadde aldri merket det, men den lille trekningen i venstre øyebryn avslørte bartenderen. Jens var inne. "Gi beskjed om at jeg kommer inn." Jeg tømte glasset og reiste meg fra barkrakken.
Da jeg forlot baren via bakdøren, hørte jeg at bartenderen tok opp telefonen og snakket i røret uten å dra en eneste gang på nummerskiven.

"Vel, vel, vel. Hvem har vi så her. Den berømte Willy. Ex-sjokoladekonge. Nå privat snushund."
Jeg så ikke mannen i stolen. Det sterke lyset bak ham skapte en diger siluett framfor meg. Men jeg visste hvem som satt i den enorme skinstolen.
Jens. Pikenes Jens. Dødens Jens. En skikkelsen dukket opp i lyset fra siden. Den hvite frakken avslørte ham. Tannlegen.
"Nå mangler vi bare mor," sa jeg sarkastisk.
Jens styrtet opp av stolen. "IKKE SNAKK OM MIN MOR! ALDRI SNAKK OM MIN MOR!"
Jeg løftet hendene avvæpnende, som jeg alltid pleide. Det var mitt beste våpen etter at sarkasmen hadde slått feil.
"Hva vil du, snushane"
"Hvorfor drepte du Karius?"
Tannlegen humret lavt. Jens forsvant ned i skyggen av stolen igjen.
"Hva er det du sier. Skulle jeg drepe Karius?"
Jeg hevet skuldrene uinteressert.
"Tja, hvorfor ikke. Han skapte tross alt mye smerte for deg i løpet av oppveksten."
Jens kastet beina på mahogny-pulten. "Det er sant. Men jeg eier denne byen nå. Hvorfor risikere alt dette for å kvitte seg med en fordrukken barnekjendis?"
Jens reiste seg og gikk foran pulten. For første gang kunne jeg se ham. Ingen visste egentlig hvordan Jens så ut. Politiet hadde publisert dusinvis av fantomtegninger av ham, men ingen av dem lignet. De kritthvite tennene lyste mot meg som juveler i solskinnet. Ingen som hadde sett Jens, kunne noensinne glemme ham. Men de fleste som hadde sett ham på så nært hold, hadde møtt bunnen av sjøen med ti kilo amalgan rundt føttene. Få hadde overlevd for å fortelle historien om hvordan Jens så ut.
Jeg aktet ikke å sove blant fiskene, og jeg tok et raskt skritt tilbake.
En hard gjenstand ble trykket inn i nedre del av ryggen min, og jeg stivnet.
"Takk for hjelpen, snushane." Jeg kjente igjen stemmen med en gang. Dvergen bak meg hadde rødt hår, en liten pistol og en drept bror. Jeg var blitt lurt i en felle.
"Ser man det. Godeste Baktus." Jens trakk seg sakte unna.
"Stå stille," hveste Baktus.
Alle stivnet. Tannlegen med hendene hevet. Jeg tenkte så det knakte. Jeg aktet å komme meg ut av denne knipen. Jeg hadde vært borti mange kniper i mitt liv, men denne så ut til å toppe tabellen.
"Hva kan jeg gjøre for deg, Baktus?"
Stemmen bak meg var iskald. "Du kan ta turen til de evige jaktmarker, morder."
Jens protesterte, men det viftende pistol-løpet fra Baktus' Derringer 41 Rimfire Cartridge stengte den verbale kranen.
Det var stille en lang stund.
"Skulle vi ikke heller sitte oss ned og avgjøre hele saken med et slag poker," spurte jeg forsiktig.
"NEI! Jens skal få igjen. For alle årene med sult. For alle årene uten loff med sirup på. For den fordømrade tannbørsten. Du skulle ikke hørt på din mor, Jens. Hadde du bare hørt på din mor. Karius klarte ikke mer. Han kastet seg ut av båten. Men det var lenge etter at galskapen hadde grepet sinnet hans. Min kjære bror var lenge død før han avsluttet livet."
Jeg snudde meg forsiktig. "Men du fortalte meg han ble drept."
Baktus nikket.
"Han ble drept. Av Jens. Karius var en død mann lenge før han tok livet sitt. Det sørget Jens og tannlegen for. Nå har jeg fått tak i dem begge, takket være deg, snushane."
Jeg kjente en lærpung klaske ned i venstre hånd. Sølvmyntene skrapte mot hverandre da jeg senket armen og lot pungen forsvinne i frakkelommen.
"Forsvinn nå, om du har livet kjært."
Jeg kikket bort på Jens som nå hadde et desperat blikk. "Du lurte meg," sa jeg stirrende på rødtoppen mens jeg fisket opp en sigarett.
Baktus gliste. "Du var den eneste som enkelt kunne komme nært innpå Jens. At tannlegen også var her, regner jeg som en bonus. Stikk nå."

Jeg lukket døren og tente sigaretten. Da jeg nådde det siste trinnet hørte jeg to kjappe skudd.
Tannlegen hadde pusset sin siste tann. Jens tok med seg Colgate-smilet til de evige jaktmarker.
Utenfor var gatene ryddet for folk. Alle var kommet seg hjem. De eneste som fant veien til meg var kalde gufs og snøfnugg med ett mål for øye, kjøle meg ned. Jeg sparket i en haug med snø noen hadde skuflet opp på fortauet. Vinteren var her. Julen hadde nettopp passert. Jingle meg fordømrade bell. Med blafrende lys fra peisen, satt vanlige folk nå rundt middagsbordet og pratet sammen og drakk sin rødvin, mens ungene kikket på Toms iherdige forsøk på å slå ihjel Jerry.

Selv skulle jeg kun åpne en kork denne kvelden, en hard firkantet venn i glass, med sort skrukork på toppen. Min beste kamerat. Min eneste kamerat.
Jack.

«Coraline» nominated for Best Animated

«Coraline» is getting a Oscar, or at least the Neil Gaiman movie have been nominated for the upcoming Oscar. This have been my write-about-Neil-Gaiman-week, and I'll end it with this blog about the nomination.

Watch the trailer here.

Just a few minutes ago my favorite animated movie of the year, «Coraline», got nominated to the category Best Aminated Movie. Of course «Coraline» have to beat the popular animated «Up», and several other. One is Roald Dahls «Fantastic Mr. Fox». «Up» beat Neil Gaimans story about Coralines adventures in the Globes. Lets not hope that the history repeat itself.

I will tell a little story about when my daughter, Maria, and I saw the movie together. I was uncertain if this was a movie for her, but I remembered Neils own words (or something like) «its good to get scared.» In his book «M is for Magic» he writes in his foreword that he often got scared when he was a child.

So i decided that Maria could see the movie with me, and hopefully have a good and healthy sceary time.

I couldn't have hit jack pot better.

She saw the whole movie, and she didn't say a world during the entire film. And she didn't say a word after the film. Actually she didn't say a word until she was in bed.

Then she said something - loud. Maria refused to sleep with the door closed for three weeks, and she still talks about the button eyes and the Other Mother. She was scared allright, and now she have this love/hate relationship to the movie. The cover is in the livingroom, and every time she see it, she turns to me and say:

«Maybe when I get older, we can see The Button Film again?»

Well. I loved the movie, and I'm gonna root for it the night of the Oscar. I hope you win, Neil Gaiman. I hope you win this time.

Best animationsmovie:
«Coraline»
«Fantastic Mr. Fox»
«Princess and the Frog»
«The Secret of Kells»
«Up»

The Graveyard book will always be a book!

...and eventually i will turn into a movie.

What about that title, Neil?

Since I read The Graveyard Book, I have hoped for a movie production. And I know that it is a LONG way from beeing a book and becomming a movie.
Coraline was published in 2002, if I'm not mistaken. And the movie was presented last year for the public. Thats SEVEN years, dear reader.

Well. I myself do not doubt for a second that The Graveyard Book someday will be a movie. I personally hope for Luc Besson as movie-director and hopefully the young Freddie Highmore as Nobody Owens. Even if its gonna be a anime, Luc Besson would still be the favourite. But thats my laymans opinion.

Well. I beleive that The Graveyard Book will become a full feature movie, some day, some lovely day.

And I'll wait!

If you have not read this book. Good God, chap. Buy it. Its really good, for everyone. From the toddler to the older.

Since The Graveyard Book came out, I have been writing a story that popped into my head when I finished Neils book. Maybe my story will end up as a book in the future. Just maybe :-)

Me, myself and Neil

Inside my little chamber at home I have my own shelf for special books. When it's late and I'm all alone in my little chamber, Neil comes out to me, silent and inviting.

When he does that, I cannot resist. I just bend my head towards the shelf and look at Neil with his words and utterly many books. I walk over to my little neverwear and pick up one of the Neils I got. Usual the Neil I pick is the Neil that calls out to me.
I never pick a Neil myself.
Neil picks me.

So I sit down. I read the words of Neil. I fall and fall into the world he creates for me there and then. I'm the Other Mother. I'm Coraline, and I'm in London. I'm Nobody Owens. I'm actually nobody. Thats perfect. Like Jack of all Trades I walk trough his written society alone. My wife loves fiction without the fantasy. My kids read the Humpty dumtpy and the Woddly doodly.
I travel with Neil.

Am I a stalker?
Yes I am.
But in a nice way.

I stalk the real Neil on Twitter. I follow his every step, at least the steps he let me follow. And I enjoy the road he is taking me. I enjoy listening to the fireplace in Scotland, and I loved the boredom in the Globes. I celebrated the engagement, and I smiled when he wanted the second generation iPad. I cried when dad died, and I held around my cat when Zoe was released. I cheer every nomination.
So I stalk, but in a good way. I stalk the ones that let me stalk them.

So every night, Neil call upon me. I sit down with him, and as sudden as a paper turn, he sits besides me, reads his work loud. Only the Itunes between us.
Lovely.

Get out of here you say!
Absolutely.
Lovely crazy - for let me be plain out clear
I love Neils work and his amazing crazy hair.

So I love my little special place in my special shelf. I love when Neil comes around. Whether he comes with good news about marriage or scary stories with the fireplace as the sole lightsource.

Sometimes the journalist wake me up. He asks: Why is this Neil so great? What does he have, that all the other thousands of hardworking writers don't?

Well: The answer is easy. Neil is ingeniously simple in his choice of words, he is honest, thrilling and fun. I love fun. Therefore I love Neil.
As simple as that.