----------------------
Tob betraktet den enorme kirkegården foran seg. Bakken var som et speilbilde av himmelen. Alle de tusen av flunkende stjerner hadde hver sin egen gravsten. Hver stjerne hang på himmelen og passet på sitt eget minnesmerke. Men det var ikke slik. Tob kikket nedover gravene. De sto der og hang, men de fleste av sjelene som bodde på kirkegården satt inntil gravstenen sin og stirret tomt foran seg. Det fantes ikke håp i de gjennomsiktige øynene. Det var ingen glede i blikket. Mange av dem gikk i ett med den gråsprenkte gravstenen. Noen hadde sittet så lenge at mosen var begynt å klatre rundt den lille sjelen. Det grønne ugresset dannet et teppe rundt de sittende sjelene, og fikk mange forbipasserende til å klø seg i hodet. Byens lokalavis hadde til og med laget sak om mosen som klatret ut i løse luften. De kunne ikke se sjelene som var omkranset av mosen. Det kunne Tob. Han hadde flere ganger forsøkt å komme i kontakt med dem. Det lykkes sjeldent.
Tob løftet blikket. Noe beveget seg nede med inngangen til kirkegården.
Tob hoppet ned fra taket på krypten han hadde sittet på. Han knyttet hånden og dundret på den enorme jerndøren som stengte veien inn i den.
"Generalmajor. Er du der?"
Et grynt fra krypten fikk Tob til å dra på smilebåndet. En blek gjennomsiktig høyreist mann kom krypende gjennom jerndøren. Medaljene på brystet hans dinglet trøtt frem og tilbake. Den enorme mustasjen hang ned langs munnvikene. Han rettet på dem og gav barten sine gjenkjennelige krøller på tuppen.
"Um. Dette var da tidlig, mester Tob. Hva står på?"
"Se der, generalmajor." Tob pekte nedover bakken. Noen gikk frem og tilbake langs den grusbelagte stilen med kirken. En kvinne. Hun gråt. Tob og generalmajoren kunne høre henne helt opp på bakketoppen der de sto ved generalmajorens krypt.
"En levende," hvisket Tob.
Han begynte å gå nedover bakken, med sin militære venn i hælene.
Kvinnen stoppet opp. Hun skjulte ansiktet med hendene. Tob kunne se tårene renne ned langs armene. Mellom fingrene holdt kvinnen en rosario. Korset i enden svingte i takt med hulkene. Mørket fra natten la et slør rundt kvinnen og de sorte klærne beskyttet henne for forbipasserende utenfor kirkegården.
Nå sto Tob og generalmajoren helt ved siden av henne.
"Hv...hvor er du? Hvor er du min kjære Mathilde?
Kvinnen falt ned på knærne i grusen mens hun gjentok seg selv igjen og igjen.
Tob bøyde seg ned ved siden av henne. "Hvem er hun?"
Spørsmålet fikk kvinnen til å se opp. "Hvem sa det?"
Generalmajoren slo øynene opp. "Kan hun høre oss?"
Kvinnen reiste seg hurtig og begynte å se febrilsk rundt seg. Tob og generalmajoren rygget. "Hva gjør vi," spurte Tob febrilsk.
"Løp," ropte generalmajoren allerede noen meter unna.
"Nei! Vent." Kvinnen slo ut armene og stirret rett gjennom Tob, som frøs på stedet.
"Kan du høre oss?" Han bikket litt på hodet.
Kvinnen nikket. "Men jeg ser intet. Er det Gud som kommer for å hente meg?"
Tob ristet på hodet, før han kom på at hun ikke kunne se ham. "Nei, jeg er ikke Gud, men jeg er nærmere ham enn deg."
Kvinnen begynte å gråte igjen. Hun slo ut med hendene og løftet blikket mot stjernene.
"Kan du hjelpe meg å finne Mathilde. Min datter Mathilde. Min kjære datter Mathilde." De siste ordene kunne Tob knapt høre.
"Hvorfor tror du at hun er her da?" Tobs stemme fikk kvinnen til å se rett på ham.
"Noen har tatt henne. De har stjålet henne fra meg. Jeg...jeg vet ikke hvor hun er..."
Tob kjente sorgen hennes. Han følte tårene som rant nedover kinnet. "Jeg vet ikke...hvordan jeg kan hjelpe." Kvinnens hulk satte Tob helt ut av spill. "Men jeg kan kikke her på den andre siden. M...min side altså."
Kvinnen senket blikket. Det var som om hun måtte smake på det Tob sa. "Men det betyr at om hun er på din side, så....så."
"Ikke nødvendigvis. Jeg er en sjel her på kirkegården, men min kropp er ikke død. Den er trygt hjemme. Men vi ble skilt her inne i kirken, og siden den gang har jeg vært her." Tobs forsøkte å stryke kvinnens kinn, men hun reagerte ikke på berørelsen.
"Hva heter du?"
"Tob."
"Let Tob. Let. Finn Mathilde om hun er her. Finn henne for meg. For er hun allerede på den andre siden, så kommer jeg etter. Let, kjære Tob."
Så snudde hun og løp nedover grusen. Tob så etter henne da hun forsvant ut jernporten og lot seg omkranse av natten. Han kikket opp på den samme himmelen han for noen minutter siden fredelig hadde drømt seg bort i. "Hvordan i all verden skal jeg klare å finne henne her?"
Han snudde seg og ropte på generalmajor Gyldenskiold, som dukket opp bare noen gravstener unna.
"Skal si du er en flott soldat. Løper som en unge bare noe uvanlig skjer. Har det ikke slått deg at det er vi som er uvanlige?"
Tob syntes å skimte et rødlig skinn i det bleke ansiktet til generalmajoren.
"Øm...joda....ikke redd altså...bare forsiktig."
"Kom," sa Tob bestemt. "Vi har en liten Mathilde å finne."
Hun hadde alltid vært smart. Helt fra hun var liten hadde Mathilde vært smartere og mer utspekulert enn de andre på hennes alder. Hun kunne lese og skrive allerede som treåring, uten at det hadde imponert foreldrene i særlig grad. Det hadde gjort vondt for Mathilde. Etter hvert som hun lærte mer av alle de tusenvis av bøkene hun leste, fortalte hun stadig mindre til sine foreldre om hva hun kunne og visste. Først da hun begynte på skolen, fikk hun utløp for all sin kunnskap. Årevis med studering gjorde at hun overkjørte alle elevene. Hun klarte rett og slett ikke å sitte stille. Daglig måtte lærerinnen stoppe Mathilde i sin iver i klasserommet. Det var den samme lærerinnen som hadde oppdaget de spesielle egenskapene Mathilde hadde. Nå åpnet en ny verden seg for den lille piken med det lange brune håret knytt sammen i to fletter. Den blå kjolen ble kjennetegnet hennes, fordi hun alltid gikk i en blå kjole - uansett vær eller vind, sommer eller vinter, høst eller vår.
Hun hadde hatt det så fint. Livet hadde smilt til henne etter at lærerinnen hadde adoptert henne og tatt henne bort fra de fæle foreldrene som ikke brydde seg om Mathilde.
Nå satt hun og frøs. Det hadde hun gjort i mange dager nå, og det var kanskje ikke så veldig rart, siden hun hadde sittet ute. Hvorfor hun endte opp på kirkegården, visste Mathilde strengt tatt ikke. Men en ting var sikkert. Hun følte seg trygg her inne, og Mathilde hadde ingen planer om å endre på den tilstanden.
Mathilde kunne fortsatt flytte ting med bare tankene. Det hadde begynt med vannglasset på lærerinnen sitt kateter. Etter det hadde hun klart å flytte på stadig større ting. Biler kunne løftes opp halvannen meter fra bakken og flyttes flere meter før Mathilde kjente hun ble trøtt og måtte slippe taket. Som regel endte det i en kraftig hodepine som ble forsterket av alarmen fra bilen som hadde falt i bakken med et brak da Mathilde slapp det usynlige taket.
Lenge hadde Mathilde holdt kreftene tilbake. Men hver gang hun ble sint, følte seg dårlig behandlet eller ble beskyldt for å gjøre noe hun ikke hadde gjort, tok kreftene overhånd og hun kunne sende gjenstander gjennom luften i lynets hastighet. Det endte med at Mathilde lukket seg inne på rommet sitt. Lærerinnen, nå adoptivmoren, maktet ikke å få Mathilde ut av det selvbygde mentale hvelvet hun hadde laget rundt seg. Men det var ikke enkelt å være liten jente inne i et mørkt rom. Til slutt sprakk det for henne, og hun rømte ut av hvelvet, ut av rommet, av huset og bort fra hele verden hun en gang følte seg så trygg i.
Nå omfavnet kirkegården henne med sine døde men trygge beboere og Mathilde følte seg trygg for første gang på mange mange år.
"Hvordan i alle verdens land og rike skal vi kunne finne en liten jente. Hun kan jo være hvor som helst?" Generalmajoren slo ut med armene og forlangte svar av Tob.
Men Tob hørte ikke etter. Han travet langs grusveien nordover på kirkegården med øynene på stilk. Ikke før generalmajoren gjentok spørsmålet med en strengere tone, stoppet Tob opp.
"Kvinnen var her og lette etter datteren sin. Det fins en forklaring. Det er jeg sikker på." Tob spaserte videre før han stoppet opp. "Hva annet har du å gjøre da?"
Konfrontert med sannheten om at han faktisk hadde en evighet å slå ihjel, ristet generalmajoren på hodet og diltet etter Tob.
"Hvor skal vi lete da?" spurte han utålmodig.
"Vel, vi kan jo begynne i tapt/funnet avdelingen borte på Østre gravlund," smilte Tob og kikket megetsigende på en skjelmsk generalmajor.
"Øm...ja det var vel der jeg også tenkte vi kunne begynne."
På østre gravlund var mange av de fattigste innbyggerne fra byen gravlagt. Etter depresjonstiden var byen oversvømt med nyfattige innbyggere, og dødstallene bare steg etterhvert som den økonomiske krisen krøp inn i hvert hus og leilighet i byen. Det lokale kommunestyret hadde da bestemt at de fattigste skulle begraves på kommunens regning, og Østre gravlund ble dedikert til dette formålet. Resultatet var at østre gravlund ble overbefolket av sjeler som tok sin fattige tilværelse med i etterlivet. Midt i Østre gravlund hadde stedets beboere laget sitt eget marked. Her var det like mye liv som en fant hos de levende i byens torg. Her handlet de døde med hverandre, uten at en eneste skilling ble byttet. På de dødes torg byttet man kunnskap og erfaringer. Man kranglet videre om saker og ting man kranget om da man levde, og det viktigste var at en kom til enighet. Nesten hver eneste diskusjon ble avsluttet med fred, nettopp fordi en var død og begravet og således var det fruktløst å fortsette krangelen, siden hverken jordisk gods eller straff kunne etterfølges. Man var død kort og godt, og derfor kranglet man ikke videre. I noen tilfeller tok man opp temaet på nytt og dermed krangelen en gang til, men dette var i kjedsommelighetens navn, og ingen annen nevneverdig grunn.
Østre gravlund var det mest levende stedet bland de døde på kirkegården. I en avkrok av markedet hadde Pedro Von Mehren (1766-1801 Han levet av andres jordiske gods. Nå pantsetter han intet mere.) dannet sin egen lille tapt/funnet-avdeling. I realiteten var det en bod av plank noen av kirkens medlemmer hadde brukt til vaffelsalg og glemt akkurat der de hadde stått, og en pinnestol å sitte på.
Her hadde Von Mehren videreført sin gesjeft fra hans dager blant de levende da han drev en heller halvlovlig pantelåner på skyggesiden av samfunnet. Nå presenterte han saker og ting funnet på kirkegården og tok personlige tjenester i betaling for at de uheldige sjelene som hadde mistet noe skulle få igjen det de søkte. Tob og generalmajoren sto foran inngangen av Østre gravlund, som var adskilt med en gjerde av jern, som hadde små spisse jernpiler som pekte rett mot himmelen. Utenfor var det pent og pyntelig, og forbipasserende sjeler hørte lite av bråket innenfor gjerdet. Men som med et magisk strøk over ørene idet man passerte porten og inn i Østre gravlund, kunne man høre livet, kranglene og latteren.
Men like fullt som livet var å finne innenfor gjerdet, så var de sjelene som levde her inne ikke vant med besøk. Så da Tob og generalmajoren gikk over den magiske grensen, stilnet de høye røstene og blikkene vendte seg mot de nye gjestene. Roald Dalen (1893-1956 Han skal våkne til himmelens skatter), en korpulent mann med mer hår i fjeset enn på hodet, satte tomlene innenfor vesten og rettet på den korpulente kroppen så vommen hans disset opp og ned. Så kikket han misbilligende på de nyankomne.
"Hva har vi så her, mine herrer og damseller. Er det smulene fra de rikes bord som finner det for godt å komme hitover til det fattigeste matfatet?"
Kommentaren gikk rett hjem hos alle som sto på markedet og latteren kunne høres helt opp til det tynne skylaget som hadde plassert seg over kirkegården.
"Vi søker noe hos tapt og funnet." Tobs stemme virket like overmodig som nervøsiteten som regjerte inne i ham.
Generalmajoren bare hrmfpet og tsket mens han kikket på den fattigste grupperingen på kirkegården.
"Jammen da skal vi jo være behjelpelige," sa Roald Dalen og bukket respektløst.
Flere av sjelene flyttet på seg og dannet en passasje av sjeler fram til boden bak dem. Tob og generalmajoren gikk usikkert frem mot Pedro Von Mehren.
Den gamle ringreven satte opp et fjes som så ut som om han hadde spist en sur frukt og ikke oppdaget det før det var for sent. Han kikket på Tob og generalmajoren med en stram mine.
"Hva søker så dere to herrer?"
"Vi ser etter en liten jente," sa Tob bestemt. "Hun skal ha forsvunnet fra sin mor, og skal angivelig befinne seg inne på denne kirkegården." Tob kikket på den gamle pantelåneren.
Von Mehren ristet lett på hodet. "Nei, noe slikt har jeg ikke her, hverken her foran meg eller bak på lageret." Han viftet med hånden bak mot en tom bakke og flirte lurt.
"Jeg forstår at du ikke har en liten pike sittende her ventende på at noen skal komme og hente henne." Tob klarte ikke å skjule sin irritasjon. "Men det vi lurte på var om du hadde hørt noe, ettersom du er Østre gravlunds ører og øyne.
Pedro Von Mehren lot seg ikke smigre av Tob. "Nei, dessverre, mine herrer. Jeg kan intet gjøre for dere. Mine ører er døve og øyne dårlige." Han vendte seg bort fra dem for å vise at spørsmålsrunden var over.
"Kom, Tob, vi får ikke hjelp fra noen her," sa generalmajoren høyt.
Utenfor gjerdet igjen sukket Tob tungt. "Jeg var kanskje litt for ivrig etter denne Mathilde."
Generalmajoren la sine kalde fingre på skulderen til Tob. "Du gjorde et forsøk. Det er det viktigste."
En kvinne sto plutselig foran dem. Den lille kvinnen var kledd i sort og et skaut dekket hele håret hennes. "Bli med meg," sa hun stille før hun begynte å gå bortover grusveien langs Østre gravlund. Generalmajoren og Tob fulgte motvillig etter. Begge var usikre på om dette var nok en respektløs handling fra beboerne i Østre gravlund, men de de lot tvilen komme tiltalte til gode og begge fulgte etter henne. Ved enden av gravlunden, gikk kvinnen inn mot det høye steinmuren som omkranset hele kirkegården. Hun kikket seg rundt, og satte blikket i Tob.
"Jeg har hørt om en jente som har sittet ved en gravstein i flere uker nå. Hun sitter like i nærheten av minnesmerket over de falne etter andre verdenskrig. Det er kanskje piken dere søker." Kvinnen kikket nervøst rundt seg og forsvant før Tob fikk sagt et eneste ord til takk.
"Hva var det med henne, da." Generalmajoren kikket etter kvinnen som forsvant i mørket.
"Vel, det er et spor å følge. Kom, Gyldenskiold."
Da tyskerne invaderte byen hadde flere av innbyggerne flyktet opp i fjellet bare noen få kilometer unna. Gjennom fem års okkupasjon, hadde kompani Tordenskjold, oppkalt etter byens grunnlegger Torvald Tordenskjold, drevet med omfattende sabotøroperasjoner mot okkupantene. Selv om innsatsviljen var høy og operasjonene vågale, hadde mange av kompaniets soldater bøtet med livet fordi planene ble for vidløftige. Da krigen tok slutt, og kompani Tordenskjold gjorde opptelling over de falne, måtte begravelsesbyrået meisle inn 47 navn på den enorme minnestenen byen skulle reise på kirkegården til minne om de som gav sitt liv i kampen mot nazistene.
Rundt 20 av navnene kunne nå leses på stenen. Resten hadde forsvunnet gjennom mange års sesonger med fuktig tåke og tungt regn. Tob kikket på navnene. Han kjente ingen etternavn igjen, den gangen han gikk i byens gater med sjel og kropp samlet.
"Soldatene har vært døde i mange år, Tob. Vi leter etter en forhåpentligvis levende jente." Generalmajoren kikket seg bekymret rundt. Den stramme munnen fikk mustasjen til å bøye seg nedover, som gav generalmajoren et ulkeaktig fjes.
Tob kikket bak steinen. Gravstenene rundt var tomme. Sjelene som en gang hadde blitt begravet her, hadde blitt hentet av englene. Dette var mange år før Skyggene tok over kirkegården og holdt sjelene tilbake. Bare en og annen enslig sjel satt stille foran gravstenen sin og stirret tomt foran seg. Tob festet blikket på en av dem. En liten figur så ut til å bevege på føttene. Han forsøkte å fokusere blikket. Det var en liten pike som satt der. Det mørke lange håret skjulte fjeset hennes. Det så ut som om jenten frøs. Tob løp mot henne. Generalmajoren sto med ryggen til, og hoppet høyt da han så Tob løpe fra minnesmerket og ut blant gravene.
Med en hånd på sverdet, sjanglet han bortover før han gjenvant balansen og løp etter.
Tob stoppet opp foran den lille skikkelsen. Da hun oppdaget den andpustne Tob, trakk hun bena til seg som om hun hadde brent seg. Med nervøse øyne så hun rett på Tob.
"Du er gjennomsiktig." Piken så rundt seg. "Er du en av de døde? Det er mange av dem her, de som sitter helt i ro."
Tob smilte. "Hva heter du?"
"Mathilde."
Tob og generalmajoren sto foran den lille piken. Hun var blek og de mørke ringene under øynene fortalte om dager uten skikkelig søvn. Tob bøyde seg forsiktig ned. Han kikket rett inn i et par brune øyne.
"Jeg kan flytte på ting," sa jenten svakt.
Tob kikket opp på generalmajoren. "Det kan vi også, selv om vi er sjeler," sa generalmajoren.
"Jeg kan flytte på ting med viljen min."
"Oj..." Tob rakte ut hånden. "Jeg heter Tob. Dette er generalmajor Gyldenskiold." Han ventet noen lange sekunder. "Kom. Vi har en som gjerne vil møte deg."
Piken trakk seg unna. "Hvem da?"
"Din mor."
"Åh. Hun slappet mer av i kroppen, men ansiktet fortalte om en resignert liten pike. "Jeg hadde egentlig håpet på dette." Hun reiste seg opp men begynte å svaie. Tob grep fatt i piken, men hun falt bare gjennom hendene hans. Mathilde landet pladask på magen. Hun løftet seg forsiktig opp. "Jeg har visst sittet her lenge, jeg." mumlet hun.
"Ta det forsiktig," formante generalmajoren. "Vi har god tid."
Piken reiste seg igjen. Denne gangen klarte hun å stå på bena. Hun dro frem den lille brune vesken sin og fisket frem en nesten tom pose med kjeks. "Jeg tror jeg har litt igjen." Det siste kjekset knuset i tusen knas da hun lukket munnen.
Med Tob og generalmajoren på hver side, sjanglet Mathilde nedover langs Østre gravlund.
Nede ved den store jernporten som skilte den levende verden fra de dødes, sto den sortkledde kvinnen og ventet. Med hendene foldet, stirret hun oppover kirkegården. Da hun så tre skikkelser som sakte men sikkert nærmet seg henne, brast hun i gråt.
Tob og generalmajoren var fornøyde med seg selv. De hadde funnet frem til piken. Nå skulle hun gjenforenes med sin mor, og de hadde gjort det mulig.
"Er det deg? Er det virkelig det, min kjære Mathilde?" Kvinnen brøt sammen foran dem. Hun klarte ikke stoppe hulkene og seg sammen i et forsøk på å omfavne piken.
En annen skikkelse trådte forsiktig frem bak henne. Den korpulente mannen gliste mot Mathilde. "Kjære barn. Vi har savnet deg slik."
Kvinnen kom seg på bena igjen. Hun rakte ut armene mot piken.
"Endelig." Stemmen til Mathilde var ugjenkjennelig. Den svake stemmen var nå erstattet med styrke. Hun klemte øynene sammen.
Kvinnen og mannen bak henne tok seg plutselig til halsen. Grurglelyder fortalte Tob og generalmajoren at ingen av dem fikk puste.
Piken løftet hendene sakte. Bena deres forsvant fra bakken. "Dette har jeg ventet på i så mange år. Endelig har jeg funnet dere."
Tob forsøkte å rope mens han grep etter jenten, men hendene hans var som luft for piken og de gikk rett gjennom henne.
Mathilde snudde hodet mot Tob. "Takk skal dere ha for at dere fant meg. Dette blir en ekstra bonus." Gliset hennes var hatsk. Hun løftet hendene enda høyere, og både mannen og kvinnen hang som dukker i løse luften, begge gispet etter luft.
Ukjente krefter var sluppet løs i piken, som nå lo høyere og høyere mens paret foran Tob og generalmajoren ble stadig svakere.
"Hvorfor gjør du dette," ropte generalmajoren. "Mot din egen mor?"
"Hah...dette er min mor, ja. Det er helt riktig. Men dette er min ekte mor og min ekte far. De som neglisjerte meg. De som utnyttet meg og mine krefter for egen vinnings skyld."
Hun vred til og hodet til mannen fikk en umulig vinkel. Armene hans falt slapt ned langs kroppen. Han var død før han traff bakken. Kvinnen kjempet fortsatt etter luft, mens hendene febrilsk forsøkte å vri seg fra datterens usynlige grep.
Tob kikket desperat bort på generalmajoren som hadde frøset på stedet.
"Dere trodde dere kunne utnytte meg atter en gang?" Ordene kom som knyttneveslag fra Mathilde. Morens fortvilte blikk gjorde et siste bedende forsøk på å få Mathilde til å spare livet hennes. Så rullet øynene bak i hodet og hendene slapp taket. En surklende lyd fikk Tob til å føle seg kvalm. Han rygget unna den lille brunhårede piken som nå slapp det usynlige taket og ble stående og stirre på likene av sine foreldre.
"Jeg kom hit for å dø, Tob. Aldri trodde jeg at jeg skulle få en slik hevn. Men dere to kom inn i riktig tid, faktisk, akkurat i riktig tid, og med mine verste fiender servert på sølvfat."
Hun senket hodet, og i et sekund fryktet Tob at hun skulle snu sitt sinne og hat mot dem.
Men piken snudde seg fra dem og begynte å gå oppover mot Østre gravlund igjen.
"Hv...hvorfor fortjente de å dø."
Piken stoppet opp.
"De trodde de skulle komme seg unna med det."
Tob slo frustrert ut med armene. "Komme seg unna med hva?"
"De drepte henne. Med gift. Ingen visste at de var skyldige. Bare jeg. De hadde ikke regnet med at jeg var hjemme den ettermiddagen."
"Hvem?"
"Og så satset de på at jeg ville komme tilbake til dem. Slik at de kunne fortsette med sine svindelplaner ved hjelp av mine krefter."
Tob hevet røsten. "Hvem drepte de?"
Piken snudde seg og kikket svakt mot ham.
"Min fostermor. Min elskede lærerinne og fostermor. Den eneste som noen gang elsket meg for den jeg er."
"Men hvorfor her?"
"Fordi det er her hun er begravet."
En tåre kjempet seg frem i øyekroken hennes. Hun vendte seg bort fra Tob og generalmajoren og gikk med sakte skritt oppover grusveien.
Klokkeren fant den døde piken sittende foran en gravsten noen dager etter at politiet hadde resultatløst avsluttet etterforskningen av de to drepte ved jernporten. Ingen hadde meldt henne savnet. Ingen hadde fått hennes bilde på en melkekartong, og hun ble begravet på kirkegården med kirkens ansatte som undrende tilskuere. Politiet konkluderte med at piken hadde forvillet seg inn hit og blitt værende og dødd av sult. Intet kriminelt å melde i saken.
Da det lille begravelsesfølget var gått sto Tob og generalmajoren tilbake. Foran dem satt en liten gjennomsiktig pike foran gravstenen til hennes fostermor. Piken bare satt der og stirret tomt fremfor seg.
Etter noen år begynte den grønne mosen å vokse rundt Mathilde. Snart var hun dekket av det grønne ugresset.
Mathildes sjel sa aldri ett eneste ord.
Tob løftet blikket. Noe beveget seg nede med inngangen til kirkegården.
Tob hoppet ned fra taket på krypten han hadde sittet på. Han knyttet hånden og dundret på den enorme jerndøren som stengte veien inn i den.
"Generalmajor. Er du der?"
Et grynt fra krypten fikk Tob til å dra på smilebåndet. En blek gjennomsiktig høyreist mann kom krypende gjennom jerndøren. Medaljene på brystet hans dinglet trøtt frem og tilbake. Den enorme mustasjen hang ned langs munnvikene. Han rettet på dem og gav barten sine gjenkjennelige krøller på tuppen.
"Um. Dette var da tidlig, mester Tob. Hva står på?"
"Se der, generalmajor." Tob pekte nedover bakken. Noen gikk frem og tilbake langs den grusbelagte stilen med kirken. En kvinne. Hun gråt. Tob og generalmajoren kunne høre henne helt opp på bakketoppen der de sto ved generalmajorens krypt.
"En levende," hvisket Tob.
Han begynte å gå nedover bakken, med sin militære venn i hælene.
Kvinnen stoppet opp. Hun skjulte ansiktet med hendene. Tob kunne se tårene renne ned langs armene. Mellom fingrene holdt kvinnen en rosario. Korset i enden svingte i takt med hulkene. Mørket fra natten la et slør rundt kvinnen og de sorte klærne beskyttet henne for forbipasserende utenfor kirkegården.
Nå sto Tob og generalmajoren helt ved siden av henne.
"Hv...hvor er du? Hvor er du min kjære Mathilde?
Kvinnen falt ned på knærne i grusen mens hun gjentok seg selv igjen og igjen.
Tob bøyde seg ned ved siden av henne. "Hvem er hun?"
Spørsmålet fikk kvinnen til å se opp. "Hvem sa det?"
Generalmajoren slo øynene opp. "Kan hun høre oss?"
Kvinnen reiste seg hurtig og begynte å se febrilsk rundt seg. Tob og generalmajoren rygget. "Hva gjør vi," spurte Tob febrilsk.
"Løp," ropte generalmajoren allerede noen meter unna.
"Nei! Vent." Kvinnen slo ut armene og stirret rett gjennom Tob, som frøs på stedet.
"Kan du høre oss?" Han bikket litt på hodet.
Kvinnen nikket. "Men jeg ser intet. Er det Gud som kommer for å hente meg?"
Tob ristet på hodet, før han kom på at hun ikke kunne se ham. "Nei, jeg er ikke Gud, men jeg er nærmere ham enn deg."
Kvinnen begynte å gråte igjen. Hun slo ut med hendene og løftet blikket mot stjernene.
"Kan du hjelpe meg å finne Mathilde. Min datter Mathilde. Min kjære datter Mathilde." De siste ordene kunne Tob knapt høre.
"Hvorfor tror du at hun er her da?" Tobs stemme fikk kvinnen til å se rett på ham.
"Noen har tatt henne. De har stjålet henne fra meg. Jeg...jeg vet ikke hvor hun er..."
Tob kjente sorgen hennes. Han følte tårene som rant nedover kinnet. "Jeg vet ikke...hvordan jeg kan hjelpe." Kvinnens hulk satte Tob helt ut av spill. "Men jeg kan kikke her på den andre siden. M...min side altså."
Kvinnen senket blikket. Det var som om hun måtte smake på det Tob sa. "Men det betyr at om hun er på din side, så....så."
"Ikke nødvendigvis. Jeg er en sjel her på kirkegården, men min kropp er ikke død. Den er trygt hjemme. Men vi ble skilt her inne i kirken, og siden den gang har jeg vært her." Tobs forsøkte å stryke kvinnens kinn, men hun reagerte ikke på berørelsen.
"Hva heter du?"
"Tob."
"Let Tob. Let. Finn Mathilde om hun er her. Finn henne for meg. For er hun allerede på den andre siden, så kommer jeg etter. Let, kjære Tob."
Så snudde hun og løp nedover grusen. Tob så etter henne da hun forsvant ut jernporten og lot seg omkranse av natten. Han kikket opp på den samme himmelen han for noen minutter siden fredelig hadde drømt seg bort i. "Hvordan i all verden skal jeg klare å finne henne her?"
Han snudde seg og ropte på generalmajor Gyldenskiold, som dukket opp bare noen gravstener unna.
"Skal si du er en flott soldat. Løper som en unge bare noe uvanlig skjer. Har det ikke slått deg at det er vi som er uvanlige?"
Tob syntes å skimte et rødlig skinn i det bleke ansiktet til generalmajoren.
"Øm...joda....ikke redd altså...bare forsiktig."
"Kom," sa Tob bestemt. "Vi har en liten Mathilde å finne."
Hun hadde alltid vært smart. Helt fra hun var liten hadde Mathilde vært smartere og mer utspekulert enn de andre på hennes alder. Hun kunne lese og skrive allerede som treåring, uten at det hadde imponert foreldrene i særlig grad. Det hadde gjort vondt for Mathilde. Etter hvert som hun lærte mer av alle de tusenvis av bøkene hun leste, fortalte hun stadig mindre til sine foreldre om hva hun kunne og visste. Først da hun begynte på skolen, fikk hun utløp for all sin kunnskap. Årevis med studering gjorde at hun overkjørte alle elevene. Hun klarte rett og slett ikke å sitte stille. Daglig måtte lærerinnen stoppe Mathilde i sin iver i klasserommet. Det var den samme lærerinnen som hadde oppdaget de spesielle egenskapene Mathilde hadde. Nå åpnet en ny verden seg for den lille piken med det lange brune håret knytt sammen i to fletter. Den blå kjolen ble kjennetegnet hennes, fordi hun alltid gikk i en blå kjole - uansett vær eller vind, sommer eller vinter, høst eller vår.
Hun hadde hatt det så fint. Livet hadde smilt til henne etter at lærerinnen hadde adoptert henne og tatt henne bort fra de fæle foreldrene som ikke brydde seg om Mathilde.
Nå satt hun og frøs. Det hadde hun gjort i mange dager nå, og det var kanskje ikke så veldig rart, siden hun hadde sittet ute. Hvorfor hun endte opp på kirkegården, visste Mathilde strengt tatt ikke. Men en ting var sikkert. Hun følte seg trygg her inne, og Mathilde hadde ingen planer om å endre på den tilstanden.
Mathilde kunne fortsatt flytte ting med bare tankene. Det hadde begynt med vannglasset på lærerinnen sitt kateter. Etter det hadde hun klart å flytte på stadig større ting. Biler kunne løftes opp halvannen meter fra bakken og flyttes flere meter før Mathilde kjente hun ble trøtt og måtte slippe taket. Som regel endte det i en kraftig hodepine som ble forsterket av alarmen fra bilen som hadde falt i bakken med et brak da Mathilde slapp det usynlige taket.
Lenge hadde Mathilde holdt kreftene tilbake. Men hver gang hun ble sint, følte seg dårlig behandlet eller ble beskyldt for å gjøre noe hun ikke hadde gjort, tok kreftene overhånd og hun kunne sende gjenstander gjennom luften i lynets hastighet. Det endte med at Mathilde lukket seg inne på rommet sitt. Lærerinnen, nå adoptivmoren, maktet ikke å få Mathilde ut av det selvbygde mentale hvelvet hun hadde laget rundt seg. Men det var ikke enkelt å være liten jente inne i et mørkt rom. Til slutt sprakk det for henne, og hun rømte ut av hvelvet, ut av rommet, av huset og bort fra hele verden hun en gang følte seg så trygg i.
Nå omfavnet kirkegården henne med sine døde men trygge beboere og Mathilde følte seg trygg for første gang på mange mange år.
"Hvordan i alle verdens land og rike skal vi kunne finne en liten jente. Hun kan jo være hvor som helst?" Generalmajoren slo ut med armene og forlangte svar av Tob.
Men Tob hørte ikke etter. Han travet langs grusveien nordover på kirkegården med øynene på stilk. Ikke før generalmajoren gjentok spørsmålet med en strengere tone, stoppet Tob opp.
"Kvinnen var her og lette etter datteren sin. Det fins en forklaring. Det er jeg sikker på." Tob spaserte videre før han stoppet opp. "Hva annet har du å gjøre da?"
Konfrontert med sannheten om at han faktisk hadde en evighet å slå ihjel, ristet generalmajoren på hodet og diltet etter Tob.
"Hvor skal vi lete da?" spurte han utålmodig.
"Vel, vi kan jo begynne i tapt/funnet avdelingen borte på Østre gravlund," smilte Tob og kikket megetsigende på en skjelmsk generalmajor.
"Øm...ja det var vel der jeg også tenkte vi kunne begynne."
På østre gravlund var mange av de fattigste innbyggerne fra byen gravlagt. Etter depresjonstiden var byen oversvømt med nyfattige innbyggere, og dødstallene bare steg etterhvert som den økonomiske krisen krøp inn i hvert hus og leilighet i byen. Det lokale kommunestyret hadde da bestemt at de fattigste skulle begraves på kommunens regning, og Østre gravlund ble dedikert til dette formålet. Resultatet var at østre gravlund ble overbefolket av sjeler som tok sin fattige tilværelse med i etterlivet. Midt i Østre gravlund hadde stedets beboere laget sitt eget marked. Her var det like mye liv som en fant hos de levende i byens torg. Her handlet de døde med hverandre, uten at en eneste skilling ble byttet. På de dødes torg byttet man kunnskap og erfaringer. Man kranglet videre om saker og ting man kranget om da man levde, og det viktigste var at en kom til enighet. Nesten hver eneste diskusjon ble avsluttet med fred, nettopp fordi en var død og begravet og således var det fruktløst å fortsette krangelen, siden hverken jordisk gods eller straff kunne etterfølges. Man var død kort og godt, og derfor kranglet man ikke videre. I noen tilfeller tok man opp temaet på nytt og dermed krangelen en gang til, men dette var i kjedsommelighetens navn, og ingen annen nevneverdig grunn.
Østre gravlund var det mest levende stedet bland de døde på kirkegården. I en avkrok av markedet hadde Pedro Von Mehren (1766-1801 Han levet av andres jordiske gods. Nå pantsetter han intet mere.) dannet sin egen lille tapt/funnet-avdeling. I realiteten var det en bod av plank noen av kirkens medlemmer hadde brukt til vaffelsalg og glemt akkurat der de hadde stått, og en pinnestol å sitte på.
Her hadde Von Mehren videreført sin gesjeft fra hans dager blant de levende da han drev en heller halvlovlig pantelåner på skyggesiden av samfunnet. Nå presenterte han saker og ting funnet på kirkegården og tok personlige tjenester i betaling for at de uheldige sjelene som hadde mistet noe skulle få igjen det de søkte. Tob og generalmajoren sto foran inngangen av Østre gravlund, som var adskilt med en gjerde av jern, som hadde små spisse jernpiler som pekte rett mot himmelen. Utenfor var det pent og pyntelig, og forbipasserende sjeler hørte lite av bråket innenfor gjerdet. Men som med et magisk strøk over ørene idet man passerte porten og inn i Østre gravlund, kunne man høre livet, kranglene og latteren.
Men like fullt som livet var å finne innenfor gjerdet, så var de sjelene som levde her inne ikke vant med besøk. Så da Tob og generalmajoren gikk over den magiske grensen, stilnet de høye røstene og blikkene vendte seg mot de nye gjestene. Roald Dalen (1893-1956 Han skal våkne til himmelens skatter), en korpulent mann med mer hår i fjeset enn på hodet, satte tomlene innenfor vesten og rettet på den korpulente kroppen så vommen hans disset opp og ned. Så kikket han misbilligende på de nyankomne.
"Hva har vi så her, mine herrer og damseller. Er det smulene fra de rikes bord som finner det for godt å komme hitover til det fattigeste matfatet?"
Kommentaren gikk rett hjem hos alle som sto på markedet og latteren kunne høres helt opp til det tynne skylaget som hadde plassert seg over kirkegården.
"Vi søker noe hos tapt og funnet." Tobs stemme virket like overmodig som nervøsiteten som regjerte inne i ham.
Generalmajoren bare hrmfpet og tsket mens han kikket på den fattigste grupperingen på kirkegården.
"Jammen da skal vi jo være behjelpelige," sa Roald Dalen og bukket respektløst.
Flere av sjelene flyttet på seg og dannet en passasje av sjeler fram til boden bak dem. Tob og generalmajoren gikk usikkert frem mot Pedro Von Mehren.
Den gamle ringreven satte opp et fjes som så ut som om han hadde spist en sur frukt og ikke oppdaget det før det var for sent. Han kikket på Tob og generalmajoren med en stram mine.
"Hva søker så dere to herrer?"
"Vi ser etter en liten jente," sa Tob bestemt. "Hun skal ha forsvunnet fra sin mor, og skal angivelig befinne seg inne på denne kirkegården." Tob kikket på den gamle pantelåneren.
Von Mehren ristet lett på hodet. "Nei, noe slikt har jeg ikke her, hverken her foran meg eller bak på lageret." Han viftet med hånden bak mot en tom bakke og flirte lurt.
"Jeg forstår at du ikke har en liten pike sittende her ventende på at noen skal komme og hente henne." Tob klarte ikke å skjule sin irritasjon. "Men det vi lurte på var om du hadde hørt noe, ettersom du er Østre gravlunds ører og øyne.
Pedro Von Mehren lot seg ikke smigre av Tob. "Nei, dessverre, mine herrer. Jeg kan intet gjøre for dere. Mine ører er døve og øyne dårlige." Han vendte seg bort fra dem for å vise at spørsmålsrunden var over.
"Kom, Tob, vi får ikke hjelp fra noen her," sa generalmajoren høyt.
Utenfor gjerdet igjen sukket Tob tungt. "Jeg var kanskje litt for ivrig etter denne Mathilde."
Generalmajoren la sine kalde fingre på skulderen til Tob. "Du gjorde et forsøk. Det er det viktigste."
En kvinne sto plutselig foran dem. Den lille kvinnen var kledd i sort og et skaut dekket hele håret hennes. "Bli med meg," sa hun stille før hun begynte å gå bortover grusveien langs Østre gravlund. Generalmajoren og Tob fulgte motvillig etter. Begge var usikre på om dette var nok en respektløs handling fra beboerne i Østre gravlund, men de de lot tvilen komme tiltalte til gode og begge fulgte etter henne. Ved enden av gravlunden, gikk kvinnen inn mot det høye steinmuren som omkranset hele kirkegården. Hun kikket seg rundt, og satte blikket i Tob.
"Jeg har hørt om en jente som har sittet ved en gravstein i flere uker nå. Hun sitter like i nærheten av minnesmerket over de falne etter andre verdenskrig. Det er kanskje piken dere søker." Kvinnen kikket nervøst rundt seg og forsvant før Tob fikk sagt et eneste ord til takk.
"Hva var det med henne, da." Generalmajoren kikket etter kvinnen som forsvant i mørket.
"Vel, det er et spor å følge. Kom, Gyldenskiold."
Da tyskerne invaderte byen hadde flere av innbyggerne flyktet opp i fjellet bare noen få kilometer unna. Gjennom fem års okkupasjon, hadde kompani Tordenskjold, oppkalt etter byens grunnlegger Torvald Tordenskjold, drevet med omfattende sabotøroperasjoner mot okkupantene. Selv om innsatsviljen var høy og operasjonene vågale, hadde mange av kompaniets soldater bøtet med livet fordi planene ble for vidløftige. Da krigen tok slutt, og kompani Tordenskjold gjorde opptelling over de falne, måtte begravelsesbyrået meisle inn 47 navn på den enorme minnestenen byen skulle reise på kirkegården til minne om de som gav sitt liv i kampen mot nazistene.
Rundt 20 av navnene kunne nå leses på stenen. Resten hadde forsvunnet gjennom mange års sesonger med fuktig tåke og tungt regn. Tob kikket på navnene. Han kjente ingen etternavn igjen, den gangen han gikk i byens gater med sjel og kropp samlet.
"Soldatene har vært døde i mange år, Tob. Vi leter etter en forhåpentligvis levende jente." Generalmajoren kikket seg bekymret rundt. Den stramme munnen fikk mustasjen til å bøye seg nedover, som gav generalmajoren et ulkeaktig fjes.
Tob kikket bak steinen. Gravstenene rundt var tomme. Sjelene som en gang hadde blitt begravet her, hadde blitt hentet av englene. Dette var mange år før Skyggene tok over kirkegården og holdt sjelene tilbake. Bare en og annen enslig sjel satt stille foran gravstenen sin og stirret tomt foran seg. Tob festet blikket på en av dem. En liten figur så ut til å bevege på føttene. Han forsøkte å fokusere blikket. Det var en liten pike som satt der. Det mørke lange håret skjulte fjeset hennes. Det så ut som om jenten frøs. Tob løp mot henne. Generalmajoren sto med ryggen til, og hoppet høyt da han så Tob løpe fra minnesmerket og ut blant gravene.
Med en hånd på sverdet, sjanglet han bortover før han gjenvant balansen og løp etter.
Tob stoppet opp foran den lille skikkelsen. Da hun oppdaget den andpustne Tob, trakk hun bena til seg som om hun hadde brent seg. Med nervøse øyne så hun rett på Tob.
"Du er gjennomsiktig." Piken så rundt seg. "Er du en av de døde? Det er mange av dem her, de som sitter helt i ro."
Tob smilte. "Hva heter du?"
"Mathilde."
Tob og generalmajoren sto foran den lille piken. Hun var blek og de mørke ringene under øynene fortalte om dager uten skikkelig søvn. Tob bøyde seg forsiktig ned. Han kikket rett inn i et par brune øyne.
"Jeg kan flytte på ting," sa jenten svakt.
Tob kikket opp på generalmajoren. "Det kan vi også, selv om vi er sjeler," sa generalmajoren.
"Jeg kan flytte på ting med viljen min."
"Oj..." Tob rakte ut hånden. "Jeg heter Tob. Dette er generalmajor Gyldenskiold." Han ventet noen lange sekunder. "Kom. Vi har en som gjerne vil møte deg."
Piken trakk seg unna. "Hvem da?"
"Din mor."
"Åh. Hun slappet mer av i kroppen, men ansiktet fortalte om en resignert liten pike. "Jeg hadde egentlig håpet på dette." Hun reiste seg opp men begynte å svaie. Tob grep fatt i piken, men hun falt bare gjennom hendene hans. Mathilde landet pladask på magen. Hun løftet seg forsiktig opp. "Jeg har visst sittet her lenge, jeg." mumlet hun.
"Ta det forsiktig," formante generalmajoren. "Vi har god tid."
Piken reiste seg igjen. Denne gangen klarte hun å stå på bena. Hun dro frem den lille brune vesken sin og fisket frem en nesten tom pose med kjeks. "Jeg tror jeg har litt igjen." Det siste kjekset knuset i tusen knas da hun lukket munnen.
Med Tob og generalmajoren på hver side, sjanglet Mathilde nedover langs Østre gravlund.
Nede ved den store jernporten som skilte den levende verden fra de dødes, sto den sortkledde kvinnen og ventet. Med hendene foldet, stirret hun oppover kirkegården. Da hun så tre skikkelser som sakte men sikkert nærmet seg henne, brast hun i gråt.
Tob og generalmajoren var fornøyde med seg selv. De hadde funnet frem til piken. Nå skulle hun gjenforenes med sin mor, og de hadde gjort det mulig.
"Er det deg? Er det virkelig det, min kjære Mathilde?" Kvinnen brøt sammen foran dem. Hun klarte ikke stoppe hulkene og seg sammen i et forsøk på å omfavne piken.
En annen skikkelse trådte forsiktig frem bak henne. Den korpulente mannen gliste mot Mathilde. "Kjære barn. Vi har savnet deg slik."
Kvinnen kom seg på bena igjen. Hun rakte ut armene mot piken.
"Endelig." Stemmen til Mathilde var ugjenkjennelig. Den svake stemmen var nå erstattet med styrke. Hun klemte øynene sammen.
Kvinnen og mannen bak henne tok seg plutselig til halsen. Grurglelyder fortalte Tob og generalmajoren at ingen av dem fikk puste.
Piken løftet hendene sakte. Bena deres forsvant fra bakken. "Dette har jeg ventet på i så mange år. Endelig har jeg funnet dere."
Tob forsøkte å rope mens han grep etter jenten, men hendene hans var som luft for piken og de gikk rett gjennom henne.
Mathilde snudde hodet mot Tob. "Takk skal dere ha for at dere fant meg. Dette blir en ekstra bonus." Gliset hennes var hatsk. Hun løftet hendene enda høyere, og både mannen og kvinnen hang som dukker i løse luften, begge gispet etter luft.
Ukjente krefter var sluppet løs i piken, som nå lo høyere og høyere mens paret foran Tob og generalmajoren ble stadig svakere.
"Hvorfor gjør du dette," ropte generalmajoren. "Mot din egen mor?"
"Hah...dette er min mor, ja. Det er helt riktig. Men dette er min ekte mor og min ekte far. De som neglisjerte meg. De som utnyttet meg og mine krefter for egen vinnings skyld."
Hun vred til og hodet til mannen fikk en umulig vinkel. Armene hans falt slapt ned langs kroppen. Han var død før han traff bakken. Kvinnen kjempet fortsatt etter luft, mens hendene febrilsk forsøkte å vri seg fra datterens usynlige grep.
Tob kikket desperat bort på generalmajoren som hadde frøset på stedet.
"Dere trodde dere kunne utnytte meg atter en gang?" Ordene kom som knyttneveslag fra Mathilde. Morens fortvilte blikk gjorde et siste bedende forsøk på å få Mathilde til å spare livet hennes. Så rullet øynene bak i hodet og hendene slapp taket. En surklende lyd fikk Tob til å føle seg kvalm. Han rygget unna den lille brunhårede piken som nå slapp det usynlige taket og ble stående og stirre på likene av sine foreldre.
"Jeg kom hit for å dø, Tob. Aldri trodde jeg at jeg skulle få en slik hevn. Men dere to kom inn i riktig tid, faktisk, akkurat i riktig tid, og med mine verste fiender servert på sølvfat."
Hun senket hodet, og i et sekund fryktet Tob at hun skulle snu sitt sinne og hat mot dem.
Men piken snudde seg fra dem og begynte å gå oppover mot Østre gravlund igjen.
"Hv...hvorfor fortjente de å dø."
Piken stoppet opp.
"De trodde de skulle komme seg unna med det."
Tob slo frustrert ut med armene. "Komme seg unna med hva?"
"De drepte henne. Med gift. Ingen visste at de var skyldige. Bare jeg. De hadde ikke regnet med at jeg var hjemme den ettermiddagen."
"Hvem?"
"Og så satset de på at jeg ville komme tilbake til dem. Slik at de kunne fortsette med sine svindelplaner ved hjelp av mine krefter."
Tob hevet røsten. "Hvem drepte de?"
Piken snudde seg og kikket svakt mot ham.
"Min fostermor. Min elskede lærerinne og fostermor. Den eneste som noen gang elsket meg for den jeg er."
"Men hvorfor her?"
"Fordi det er her hun er begravet."
En tåre kjempet seg frem i øyekroken hennes. Hun vendte seg bort fra Tob og generalmajoren og gikk med sakte skritt oppover grusveien.
Klokkeren fant den døde piken sittende foran en gravsten noen dager etter at politiet hadde resultatløst avsluttet etterforskningen av de to drepte ved jernporten. Ingen hadde meldt henne savnet. Ingen hadde fått hennes bilde på en melkekartong, og hun ble begravet på kirkegården med kirkens ansatte som undrende tilskuere. Politiet konkluderte med at piken hadde forvillet seg inn hit og blitt værende og dødd av sult. Intet kriminelt å melde i saken.
Da det lille begravelsesfølget var gått sto Tob og generalmajoren tilbake. Foran dem satt en liten gjennomsiktig pike foran gravstenen til hennes fostermor. Piken bare satt der og stirret tomt fremfor seg.
Etter noen år begynte den grønne mosen å vokse rundt Mathilde. Snart var hun dekket av det grønne ugresset.
Mathildes sjel sa aldri ett eneste ord.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar