Skuffen skrek av gammel smerte da jeg lukket den. Glasset på pulten var atter fylt. Jeg hadde sittet på kontoret i ett døgn nå. Kun jeg og min beste venn, Jack Daniels. Utenfor sto en fyllik og dunket på en flaske. Hele byen var i en laber stemning i januargrå gater. Mylderet av mennesker utenfor konkurrerte med sludd som lavet ned. Alle skulle noen steder. Ikke jeg. Tid var ikke noe for meg. Jeg var bare en forbanna privatetterforsker. Mitt navn kom ikke til å stå i et minneord i en avis. Mitt navn kom ikke til å stå noe sted når jeg hadde trukket mitt siste pust.
Jeg tømte glasset. Jack varmet like mye som ovnen på veggen. Det var ikke mye arbeid for en privat snushane i disse tider. Folk konsentrerte seg om å bevare fasaden. De stasjet bort elskerinnene og de sendte bud etter svigermor. Den eneste jobben jeg hadde hatt den siste måneden var en hallik som savnet en hore. Jeg hadde funnet henne på vei bort fra sin mørke trange verden. Jeg hadde «hjulpet» henne tilbake. Neste morgen så jeg bilde av henne i lokalavisen; på likhuset. Jeg og Jack hadde meditert i fire dager etter avisoppslaget. Jeg var ennå ikke ferdig å meditere.
Rommet var nesten mørklagt. Bare en liten bordlampe fortalte at det var noen på kontoret. Jeg ville ikke at noen skulle vite at jeg var på kontoret. For sent. En siluett fylte glassvinduet på kontordøren. Jeg lente meg tilbake i kontorstolen og satte glasset på pulten. Døren åpnet seg med et knirk. Jeg lot være å smøre kontordøren. Jeg ville høre når noen kom. Ingen skulle få snike seg innpå meg, byens eneste private øye.
"Hvem har gitt deg støt?" Jeg lo av min egen morsomhet. Dvergen som nå sto foran meg lo ikke.
Jeg kjente igjen det enorme håret. Rødfargen og de digre øynene. Den grønne kjeledressen var utslitt, og de sorte kloggene hadde mistet glansen. Gjennom hele oppveksten hadde denne tanndvergen fulgt meg - og alle andre i hele landet. Men skinnet fra den gylne tiden hadde forsvunnet. Tilbake sto en trøtt skitten dverg, med blasse øyne og en flaske innpakket i en brun papirpose i lommen. Selv gjennom to flasker Jack kunne jeg kjenne eldgammel alkohol i pusten hans.
"Ikke morsomt," sa Baktus. "Du ser ikke ut til å være på toppen du heller. Det renner over av jobber, ser jeg. Sjokoladebransjen var kanskje ikke et blivende sted?." Baktus gredde håret bort fra øynene. "Det ser ut som om du trenger monetas, snushane. Interessert i en jobb?"
Jeg snudde meg mot vinduet. Ingen skulle fortelle meg at jeg var arbeidsledig, så jeg lot ham tenke litt over sine hårde ord. Baktus kunne være så berømt han bare ville. Her inne var han kun en rødhåret alkoholisert liten dverg.
"Det gjelder din bror antar jeg."
Ordene mine slo mot ham som knyttneveslag. Han falt sammen på stolen foran, så den skrek av smerte. Et øyeblikk trodde jeg at den skulle bukke under for vekten, men så lente Baktus seg frem og stolens protester stilnet.
"Han ble drept," hvisket Baktus.
"Han drepte seg selv, skriver avisene." Jeg viste frem tennene. Baktus kom ikke til å få noe som helst gratis.
Den rødhårede dvergen senket blikket.
"Han ble drept, og jeg vet hvem. Du må bare bevise det."
Jeg løftet bena av pulten. Jack dukket opp fra skuffen. Jeg svingte den mot Baktus. Han ristet på hodet. "Jeg er forsynt."
"Hvordan vet du dette?"
Baktus lente seg over pulten. "Jeg vet. Jeg var der. Karius lot seg ikke falle ned i vannet fra den lille båten vi satt i. Jeg reddet meg ut av den. Karius var like bak meg. Men noen dukket opp. Min bror hadde ikke en sjanse. Han ble sablet ned før han visste ordet av det."
"Av hvem?"
Baktus ble mørk i ansiktet. "Jeg så det ikke. Jeg mistet balansen og raste tilbake i vannet. Da jeg klarte å krabbe meg på land igjen, lå han der." Baktus pauset. Det ble stille på kontoret.
Baktus reiste seg. Han dro frem en slitt brun lærpung. En kjapp bevegelse og det danset 30 sølvpenger på bordet foran meg. Mer enn jeg hadde tjent hele måneden.
"Nå blir huseieren fornøyd," tenkte jeg. "Og når jobben er utført?"
Baktus så på meg med forrakt. "30 sølvpenger til når jobben er gjort."
Jeg merket ikke at Baktus forsvant før døren smelte igjen. "Hyggelig, ja." Som pokersjetonger skuflet jeg pengene ned sammen med min kamerat av glass. Bare ett par daler gikk ned i bukselommen. Jeg kunne bli tørst på veien.
Jeg strammet den lilla frakken rundt den skrinne kroppen min, en rusten kropp jeg for lengst hadde sluttet å ta vare på. Det lavet ned, og små snøfnugg snek seg inn bakveien og kjølte ned nakken min. Jeg trakk flosshatten godt ned over hodet og strammet grepet rundt stokken med kulehodet. En stokk som en gang for lenge, lenge siden hadde vært mitt faste holdepunkt i tilværelsen. Nå hjalp den meg videre på veien mot endeliktet. Jeg skrittet inn i en av byens mange mørke bakgater. Det var i bakgatene byens blodårer befant seg. Det var disse gatene folk oppsøkte om de hadde et mål som ikke tålte dagens lys. Hadde forsikringsselskapet visst at jeg frekventerte her, så hadde de trukket hele livsforsikringen min på stedet.
Et neonlys blinket ved enden av det mørke kvartalet. Bokstaven k manglet i midten av navnet, og jeg kikket opp på det lysegrønne skiltet «Dream ing bar». Det var her drømmene kom. Det var her drømmerne søkte, og det var her drømmene ble knust. Døren inn til baren var lukket og en diger gorilla sto utenfor og sugde frostfullt på en sigarett. Jeg spankulerte bort til den enorme mannen. "Har du fyr?"
"Stikk!" En knyttneve foran nesen min understreket påstanden og jeg løftet hendene avvæpnende. "Slapp av, kompis. Jeg trenger bare noen opplysninger, så ser du meg aldri igjen."
Apen brummet, og jeg ventet på at den harde knyttneven skulle forsvinne inn under ribbeina mine. Ingenting skjedde. Jeg tok det som et godt tegn. En sølvdaler blinket i lyset fra gatelyktene. Apeøynene stirret ned på muligheten av sølv.
"Hvem drepte Karius?"
Apen kikket seg rundt, før han snudde hele kroppen mot meg. Hadde solen stått midt på himmelen, så hadde jeg vært jorden og apen min totale solformørkelse. Jeg fisket opp nok en sølvdaler. Skyggen forsvant.
"Snakk med Jens."
Det var alt jeg trengte å vite. Jeg knipset myntene opp i luften og gikk min vei. Jeg trengte ikke snu meg for å vite at apekatten hadde kastet seg ned på alle fire for å lete etter dalerne i snøkaoset på fortauet. Jeg så på klokken. Den fortalte meg at jeg begynte å få dårlig tid. Jeg trengte alle de sølvdalerne Baktus kunne gi meg. Saken måtte oppklares. Innen det neste døgnet måtte jeg ha svar. Ellers kunne jeg takke Jack farvel på selveste julekvelden. Og det aktet jeg ikke å gjøre.
Alle visste hvem Jens var. Byens skyggeside var styrt av ham. Den tidligere uskyldige gutten hadde allerede i tenårene tatt kontrollen over den lysskye virksomheten der. Fra å være en barnestjerne med vondt i tennene, så var han nå den ubestridte sjefen, selveste cosa nostra, the King Pin. Gudfaren i byen. Den minst tilgjengelige mannen i hele byen. Bare en snushane som meg, med opplysninger om mafiasjefens gamle nemesiser, kunne få audiens hos selveste Jens.
Jeg måtte styre tungen min når jeg snakket med Jens. Ellers kunne jeg miste den. Men for å komme til Jens, måtte jeg forbi hans nærmeste medarbeider. Tannlegen.
"Holdt!" Stemmen bak meg fikk hårene til å reise seg. Jeg snudde meg sakte og tok hendene ut av lommen.
Politiførstebetjent Aasheim sto foran meg med en diger sigar i munnviken. "Hva fanden er det du går her og snuser etter?" Ånden avslørte sterk mat og dårlig brennevin.
Jeg hevet skuldrene. "Jeg går en liten tur i kveldsmørket. Er det en lov mot det?"
"Hrmpf. Tull og tøys. Hørte dere!" Politiførstebetjenten snudde seg mot tre uniformerte bak ham. "Sjokoladefiaskoen her er ute og går seg en måneskinnstur." Han stirret rett inn i øynene mine. "Du har vel ikke tenkt å oppsøke…Jens?"
Blikket mitt i bakken avslørte meg. "Jeg tror ikke Karius tok livet sitt." Jeg ventet på reaksjonen. Det kom ingen. "Jeg tror han ble drept."
Aasheim tok et tak i frakken min og trakk meg inntil seg. "Vi har spanet på Jens i månedsvis. Du har å holde deg borte. Ellers så kaster jeg deg i kasjotten." Han slapp taket, og rettet på frakken min. "Og det vil vi vel ikke ha noe av, eller hva Willy?"
"Om du skulle drømme om å arrestere meg en natt, politiførstebetjent, så burde du våkne opp og be om forlatelse," sa jeg iskaldt og stirret tilbake på min gamle erkefiende.
Jeg tok et skritt bakover og snudde meg fra den arrogante politiførstebetjenten. Han hadde ingenting med hva jeg gjorde. Jeg overhørte latteren fra mennene bak meg.
Rundt hjørnet lente jeg meg mot murveggen og pustet ut. Hadde han puttet meg i buret, så hadde jeg tørstet ihjel. Bare tanken gjorde meg edru.
På andre siden av gaten sto nok en julenisse. Den feite hvitskjeggete mannen ropte «Ho, ho, ho!» og raslet med en liten metallboks i håp om at noen skulle forbarme seg over stakkaren og stikke noen daler ned i boksen. Han var full og en måned for sent. Svingdøren spydde ut ungdommer fra kinoen rett bak julenissen. Unge gutter og jenter, tett omfavnet, kom trippende ut av kinoen. Noen skulle se. Andre hadde sett. Det ingen av disse ignorante ungdommene visste var at dette var byens mafiaboss sitt hovedsete. Mens lerretet lyste opp med bilder fra Hollywood-filmer med perfekte skuespillere og happy ending, var det alt annet enn happy det som foregikk bak lerretet.
Sølvdaleren sang da den hoppet inn i luken til billettøren. Noen minutter senere var jeg i foajeen. Et svirrende liv. Jeg kjente at svimmelheten strammet seg rundt pannen min, og jeg kom til å huske at det var lenge siden jeg hadde møtt Jack. Bare han kunne roe ned nervene mine. Jeg gikk inn i kinobaren. Et glass med gulbrun væske ble skuffet i min retning. Bartenderen, en gråsprengt fyr med tykk bart kikket uinteressert ned på meg.
"Jeg skulle så gjerne snakket med Jens."
Bartenderen reagerte ikke. "Det skulle vi alle," var det kontante svaret.
"Det gjelder Karius." Vanlige mennesker hadde aldri merket det, men den lille trekningen i venstre øyebryn avslørte bartenderen. Jens var inne. "Gi beskjed om at jeg kommer inn." Jeg tømte glasset og reiste meg fra barkrakken.
Da jeg forlot baren via bakdøren, hørte jeg at bartenderen tok opp telefonen og snakket i røret uten å dra en eneste gang på nummerskiven.
"Vel, vel, vel. Hvem har vi så her. Den berømte Willy. Ex-sjokoladekonge. Nå privat snushund."
Jeg så ikke mannen i stolen. Det sterke lyset bak ham skapte en diger siluett framfor meg. Men jeg visste hvem som satt i den enorme skinstolen.
Jens. Pikenes Jens. Dødens Jens. En skikkelsen dukket opp i lyset fra siden. Den hvite frakken avslørte ham. Tannlegen.
"Nå mangler vi bare mor," sa jeg sarkastisk.
Jens styrtet opp av stolen. "IKKE SNAKK OM MIN MOR! ALDRI SNAKK OM MIN MOR!"
Jeg løftet hendene avvæpnende, som jeg alltid pleide. Det var mitt beste våpen etter at sarkasmen hadde slått feil.
"Hva vil du, snushane"
"Hvorfor drepte du Karius?"
Tannlegen humret lavt. Jens forsvant ned i skyggen av stolen igjen.
"Hva er det du sier. Skulle jeg drepe Karius?"
Jeg hevet skuldrene uinteressert.
"Tja, hvorfor ikke. Han skapte tross alt mye smerte for deg i løpet av oppveksten."
Jens kastet beina på mahogny-pulten. "Det er sant. Men jeg eier denne byen nå. Hvorfor risikere alt dette for å kvitte seg med en fordrukken barnekjendis?"
Jens reiste seg og gikk foran pulten. For første gang kunne jeg se ham. Ingen visste egentlig hvordan Jens så ut. Politiet hadde publisert dusinvis av fantomtegninger av ham, men ingen av dem lignet. De kritthvite tennene lyste mot meg som juveler i solskinnet. Ingen som hadde sett Jens, kunne noensinne glemme ham. Men de fleste som hadde sett ham på så nært hold, hadde møtt bunnen av sjøen med ti kilo amalgan rundt føttene. Få hadde overlevd for å fortelle historien om hvordan Jens så ut.
Jeg aktet ikke å sove blant fiskene, og jeg tok et raskt skritt tilbake.
En hard gjenstand ble trykket inn i nedre del av ryggen min, og jeg stivnet.
"Takk for hjelpen, snushane." Jeg kjente igjen stemmen med en gang. Dvergen bak meg hadde rødt hår, en liten pistol og en drept bror. Jeg var blitt lurt i en felle.
"Ser man det. Godeste Baktus." Jens trakk seg sakte unna.
"Stå stille," hveste Baktus.
Alle stivnet. Tannlegen med hendene hevet. Jeg tenkte så det knakte. Jeg aktet å komme meg ut av denne knipen. Jeg hadde vært borti mange kniper i mitt liv, men denne så ut til å toppe tabellen.
"Hva kan jeg gjøre for deg, Baktus?"
Stemmen bak meg var iskald. "Du kan ta turen til de evige jaktmarker, morder."
Jens protesterte, men det viftende pistol-løpet fra Baktus' Derringer 41 Rimfire Cartridge stengte den verbale kranen.
Det var stille en lang stund.
"Skulle vi ikke heller sitte oss ned og avgjøre hele saken med et slag poker," spurte jeg forsiktig.
"NEI! Jens skal få igjen. For alle årene med sult. For alle årene uten loff med sirup på. For den fordømrade tannbørsten. Du skulle ikke hørt på din mor, Jens. Hadde du bare hørt på din mor. Karius klarte ikke mer. Han kastet seg ut av båten. Men det var lenge etter at galskapen hadde grepet sinnet hans. Min kjære bror var lenge død før han avsluttet livet."
Jeg snudde meg forsiktig. "Men du fortalte meg han ble drept."
Baktus nikket.
"Han ble drept. Av Jens. Karius var en død mann lenge før han tok livet sitt. Det sørget Jens og tannlegen for. Nå har jeg fått tak i dem begge, takket være deg, snushane."
Jeg kjente en lærpung klaske ned i venstre hånd. Sølvmyntene skrapte mot hverandre da jeg senket armen og lot pungen forsvinne i frakkelommen.
"Forsvinn nå, om du har livet kjært."
Jeg kikket bort på Jens som nå hadde et desperat blikk. "Du lurte meg," sa jeg stirrende på rødtoppen mens jeg fisket opp en sigarett.
Baktus gliste. "Du var den eneste som enkelt kunne komme nært innpå Jens. At tannlegen også var her, regner jeg som en bonus. Stikk nå."
Jeg lukket døren og tente sigaretten. Da jeg nådde det siste trinnet hørte jeg to kjappe skudd.
Tannlegen hadde pusset sin siste tann. Jens tok med seg Colgate-smilet til de evige jaktmarker.
Utenfor var gatene ryddet for folk. Alle var kommet seg hjem. De eneste som fant veien til meg var kalde gufs og snøfnugg med ett mål for øye, kjøle meg ned. Jeg sparket i en haug med snø noen hadde skuflet opp på fortauet. Vinteren var her. Julen hadde nettopp passert. Jingle meg fordømrade bell. Med blafrende lys fra peisen, satt vanlige folk nå rundt middagsbordet og pratet sammen og drakk sin rødvin, mens ungene kikket på Toms iherdige forsøk på å slå ihjel Jerry.
Selv skulle jeg kun åpne en kork denne kvelden, en hard firkantet venn i glass, med sort skrukork på toppen. Min beste kamerat. Min eneste kamerat.
Jack.
Jeg tømte glasset. Jack varmet like mye som ovnen på veggen. Det var ikke mye arbeid for en privat snushane i disse tider. Folk konsentrerte seg om å bevare fasaden. De stasjet bort elskerinnene og de sendte bud etter svigermor. Den eneste jobben jeg hadde hatt den siste måneden var en hallik som savnet en hore. Jeg hadde funnet henne på vei bort fra sin mørke trange verden. Jeg hadde «hjulpet» henne tilbake. Neste morgen så jeg bilde av henne i lokalavisen; på likhuset. Jeg og Jack hadde meditert i fire dager etter avisoppslaget. Jeg var ennå ikke ferdig å meditere.
Rommet var nesten mørklagt. Bare en liten bordlampe fortalte at det var noen på kontoret. Jeg ville ikke at noen skulle vite at jeg var på kontoret. For sent. En siluett fylte glassvinduet på kontordøren. Jeg lente meg tilbake i kontorstolen og satte glasset på pulten. Døren åpnet seg med et knirk. Jeg lot være å smøre kontordøren. Jeg ville høre når noen kom. Ingen skulle få snike seg innpå meg, byens eneste private øye.
"Hvem har gitt deg støt?" Jeg lo av min egen morsomhet. Dvergen som nå sto foran meg lo ikke.
Jeg kjente igjen det enorme håret. Rødfargen og de digre øynene. Den grønne kjeledressen var utslitt, og de sorte kloggene hadde mistet glansen. Gjennom hele oppveksten hadde denne tanndvergen fulgt meg - og alle andre i hele landet. Men skinnet fra den gylne tiden hadde forsvunnet. Tilbake sto en trøtt skitten dverg, med blasse øyne og en flaske innpakket i en brun papirpose i lommen. Selv gjennom to flasker Jack kunne jeg kjenne eldgammel alkohol i pusten hans.
"Ikke morsomt," sa Baktus. "Du ser ikke ut til å være på toppen du heller. Det renner over av jobber, ser jeg. Sjokoladebransjen var kanskje ikke et blivende sted?." Baktus gredde håret bort fra øynene. "Det ser ut som om du trenger monetas, snushane. Interessert i en jobb?"
Jeg snudde meg mot vinduet. Ingen skulle fortelle meg at jeg var arbeidsledig, så jeg lot ham tenke litt over sine hårde ord. Baktus kunne være så berømt han bare ville. Her inne var han kun en rødhåret alkoholisert liten dverg.
"Det gjelder din bror antar jeg."
Ordene mine slo mot ham som knyttneveslag. Han falt sammen på stolen foran, så den skrek av smerte. Et øyeblikk trodde jeg at den skulle bukke under for vekten, men så lente Baktus seg frem og stolens protester stilnet.
"Han ble drept," hvisket Baktus.
"Han drepte seg selv, skriver avisene." Jeg viste frem tennene. Baktus kom ikke til å få noe som helst gratis.
Den rødhårede dvergen senket blikket.
"Han ble drept, og jeg vet hvem. Du må bare bevise det."
Jeg løftet bena av pulten. Jack dukket opp fra skuffen. Jeg svingte den mot Baktus. Han ristet på hodet. "Jeg er forsynt."
"Hvordan vet du dette?"
Baktus lente seg over pulten. "Jeg vet. Jeg var der. Karius lot seg ikke falle ned i vannet fra den lille båten vi satt i. Jeg reddet meg ut av den. Karius var like bak meg. Men noen dukket opp. Min bror hadde ikke en sjanse. Han ble sablet ned før han visste ordet av det."
"Av hvem?"
Baktus ble mørk i ansiktet. "Jeg så det ikke. Jeg mistet balansen og raste tilbake i vannet. Da jeg klarte å krabbe meg på land igjen, lå han der." Baktus pauset. Det ble stille på kontoret.
Baktus reiste seg. Han dro frem en slitt brun lærpung. En kjapp bevegelse og det danset 30 sølvpenger på bordet foran meg. Mer enn jeg hadde tjent hele måneden.
"Nå blir huseieren fornøyd," tenkte jeg. "Og når jobben er utført?"
Baktus så på meg med forrakt. "30 sølvpenger til når jobben er gjort."
Jeg merket ikke at Baktus forsvant før døren smelte igjen. "Hyggelig, ja." Som pokersjetonger skuflet jeg pengene ned sammen med min kamerat av glass. Bare ett par daler gikk ned i bukselommen. Jeg kunne bli tørst på veien.
Jeg strammet den lilla frakken rundt den skrinne kroppen min, en rusten kropp jeg for lengst hadde sluttet å ta vare på. Det lavet ned, og små snøfnugg snek seg inn bakveien og kjølte ned nakken min. Jeg trakk flosshatten godt ned over hodet og strammet grepet rundt stokken med kulehodet. En stokk som en gang for lenge, lenge siden hadde vært mitt faste holdepunkt i tilværelsen. Nå hjalp den meg videre på veien mot endeliktet. Jeg skrittet inn i en av byens mange mørke bakgater. Det var i bakgatene byens blodårer befant seg. Det var disse gatene folk oppsøkte om de hadde et mål som ikke tålte dagens lys. Hadde forsikringsselskapet visst at jeg frekventerte her, så hadde de trukket hele livsforsikringen min på stedet.
Et neonlys blinket ved enden av det mørke kvartalet. Bokstaven k manglet i midten av navnet, og jeg kikket opp på det lysegrønne skiltet «Dream ing bar». Det var her drømmene kom. Det var her drømmerne søkte, og det var her drømmene ble knust. Døren inn til baren var lukket og en diger gorilla sto utenfor og sugde frostfullt på en sigarett. Jeg spankulerte bort til den enorme mannen. "Har du fyr?"
"Stikk!" En knyttneve foran nesen min understreket påstanden og jeg løftet hendene avvæpnende. "Slapp av, kompis. Jeg trenger bare noen opplysninger, så ser du meg aldri igjen."
Apen brummet, og jeg ventet på at den harde knyttneven skulle forsvinne inn under ribbeina mine. Ingenting skjedde. Jeg tok det som et godt tegn. En sølvdaler blinket i lyset fra gatelyktene. Apeøynene stirret ned på muligheten av sølv.
"Hvem drepte Karius?"
Apen kikket seg rundt, før han snudde hele kroppen mot meg. Hadde solen stått midt på himmelen, så hadde jeg vært jorden og apen min totale solformørkelse. Jeg fisket opp nok en sølvdaler. Skyggen forsvant.
"Snakk med Jens."
Det var alt jeg trengte å vite. Jeg knipset myntene opp i luften og gikk min vei. Jeg trengte ikke snu meg for å vite at apekatten hadde kastet seg ned på alle fire for å lete etter dalerne i snøkaoset på fortauet. Jeg så på klokken. Den fortalte meg at jeg begynte å få dårlig tid. Jeg trengte alle de sølvdalerne Baktus kunne gi meg. Saken måtte oppklares. Innen det neste døgnet måtte jeg ha svar. Ellers kunne jeg takke Jack farvel på selveste julekvelden. Og det aktet jeg ikke å gjøre.
Alle visste hvem Jens var. Byens skyggeside var styrt av ham. Den tidligere uskyldige gutten hadde allerede i tenårene tatt kontrollen over den lysskye virksomheten der. Fra å være en barnestjerne med vondt i tennene, så var han nå den ubestridte sjefen, selveste cosa nostra, the King Pin. Gudfaren i byen. Den minst tilgjengelige mannen i hele byen. Bare en snushane som meg, med opplysninger om mafiasjefens gamle nemesiser, kunne få audiens hos selveste Jens.
Jeg måtte styre tungen min når jeg snakket med Jens. Ellers kunne jeg miste den. Men for å komme til Jens, måtte jeg forbi hans nærmeste medarbeider. Tannlegen.
"Holdt!" Stemmen bak meg fikk hårene til å reise seg. Jeg snudde meg sakte og tok hendene ut av lommen.
Politiførstebetjent Aasheim sto foran meg med en diger sigar i munnviken. "Hva fanden er det du går her og snuser etter?" Ånden avslørte sterk mat og dårlig brennevin.
Jeg hevet skuldrene. "Jeg går en liten tur i kveldsmørket. Er det en lov mot det?"
"Hrmpf. Tull og tøys. Hørte dere!" Politiførstebetjenten snudde seg mot tre uniformerte bak ham. "Sjokoladefiaskoen her er ute og går seg en måneskinnstur." Han stirret rett inn i øynene mine. "Du har vel ikke tenkt å oppsøke…Jens?"
Blikket mitt i bakken avslørte meg. "Jeg tror ikke Karius tok livet sitt." Jeg ventet på reaksjonen. Det kom ingen. "Jeg tror han ble drept."
Aasheim tok et tak i frakken min og trakk meg inntil seg. "Vi har spanet på Jens i månedsvis. Du har å holde deg borte. Ellers så kaster jeg deg i kasjotten." Han slapp taket, og rettet på frakken min. "Og det vil vi vel ikke ha noe av, eller hva Willy?"
"Om du skulle drømme om å arrestere meg en natt, politiførstebetjent, så burde du våkne opp og be om forlatelse," sa jeg iskaldt og stirret tilbake på min gamle erkefiende.
Jeg tok et skritt bakover og snudde meg fra den arrogante politiførstebetjenten. Han hadde ingenting med hva jeg gjorde. Jeg overhørte latteren fra mennene bak meg.
Rundt hjørnet lente jeg meg mot murveggen og pustet ut. Hadde han puttet meg i buret, så hadde jeg tørstet ihjel. Bare tanken gjorde meg edru.
På andre siden av gaten sto nok en julenisse. Den feite hvitskjeggete mannen ropte «Ho, ho, ho!» og raslet med en liten metallboks i håp om at noen skulle forbarme seg over stakkaren og stikke noen daler ned i boksen. Han var full og en måned for sent. Svingdøren spydde ut ungdommer fra kinoen rett bak julenissen. Unge gutter og jenter, tett omfavnet, kom trippende ut av kinoen. Noen skulle se. Andre hadde sett. Det ingen av disse ignorante ungdommene visste var at dette var byens mafiaboss sitt hovedsete. Mens lerretet lyste opp med bilder fra Hollywood-filmer med perfekte skuespillere og happy ending, var det alt annet enn happy det som foregikk bak lerretet.
Sølvdaleren sang da den hoppet inn i luken til billettøren. Noen minutter senere var jeg i foajeen. Et svirrende liv. Jeg kjente at svimmelheten strammet seg rundt pannen min, og jeg kom til å huske at det var lenge siden jeg hadde møtt Jack. Bare han kunne roe ned nervene mine. Jeg gikk inn i kinobaren. Et glass med gulbrun væske ble skuffet i min retning. Bartenderen, en gråsprengt fyr med tykk bart kikket uinteressert ned på meg.
"Jeg skulle så gjerne snakket med Jens."
Bartenderen reagerte ikke. "Det skulle vi alle," var det kontante svaret.
"Det gjelder Karius." Vanlige mennesker hadde aldri merket det, men den lille trekningen i venstre øyebryn avslørte bartenderen. Jens var inne. "Gi beskjed om at jeg kommer inn." Jeg tømte glasset og reiste meg fra barkrakken.
Da jeg forlot baren via bakdøren, hørte jeg at bartenderen tok opp telefonen og snakket i røret uten å dra en eneste gang på nummerskiven.
"Vel, vel, vel. Hvem har vi så her. Den berømte Willy. Ex-sjokoladekonge. Nå privat snushund."
Jeg så ikke mannen i stolen. Det sterke lyset bak ham skapte en diger siluett framfor meg. Men jeg visste hvem som satt i den enorme skinstolen.
Jens. Pikenes Jens. Dødens Jens. En skikkelsen dukket opp i lyset fra siden. Den hvite frakken avslørte ham. Tannlegen.
"Nå mangler vi bare mor," sa jeg sarkastisk.
Jens styrtet opp av stolen. "IKKE SNAKK OM MIN MOR! ALDRI SNAKK OM MIN MOR!"
Jeg løftet hendene avvæpnende, som jeg alltid pleide. Det var mitt beste våpen etter at sarkasmen hadde slått feil.
"Hva vil du, snushane"
"Hvorfor drepte du Karius?"
Tannlegen humret lavt. Jens forsvant ned i skyggen av stolen igjen.
"Hva er det du sier. Skulle jeg drepe Karius?"
Jeg hevet skuldrene uinteressert.
"Tja, hvorfor ikke. Han skapte tross alt mye smerte for deg i løpet av oppveksten."
Jens kastet beina på mahogny-pulten. "Det er sant. Men jeg eier denne byen nå. Hvorfor risikere alt dette for å kvitte seg med en fordrukken barnekjendis?"
Jens reiste seg og gikk foran pulten. For første gang kunne jeg se ham. Ingen visste egentlig hvordan Jens så ut. Politiet hadde publisert dusinvis av fantomtegninger av ham, men ingen av dem lignet. De kritthvite tennene lyste mot meg som juveler i solskinnet. Ingen som hadde sett Jens, kunne noensinne glemme ham. Men de fleste som hadde sett ham på så nært hold, hadde møtt bunnen av sjøen med ti kilo amalgan rundt føttene. Få hadde overlevd for å fortelle historien om hvordan Jens så ut.
Jeg aktet ikke å sove blant fiskene, og jeg tok et raskt skritt tilbake.
En hard gjenstand ble trykket inn i nedre del av ryggen min, og jeg stivnet.
"Takk for hjelpen, snushane." Jeg kjente igjen stemmen med en gang. Dvergen bak meg hadde rødt hår, en liten pistol og en drept bror. Jeg var blitt lurt i en felle.
"Ser man det. Godeste Baktus." Jens trakk seg sakte unna.
"Stå stille," hveste Baktus.
Alle stivnet. Tannlegen med hendene hevet. Jeg tenkte så det knakte. Jeg aktet å komme meg ut av denne knipen. Jeg hadde vært borti mange kniper i mitt liv, men denne så ut til å toppe tabellen.
"Hva kan jeg gjøre for deg, Baktus?"
Stemmen bak meg var iskald. "Du kan ta turen til de evige jaktmarker, morder."
Jens protesterte, men det viftende pistol-løpet fra Baktus' Derringer 41 Rimfire Cartridge stengte den verbale kranen.
Det var stille en lang stund.
"Skulle vi ikke heller sitte oss ned og avgjøre hele saken med et slag poker," spurte jeg forsiktig.
"NEI! Jens skal få igjen. For alle årene med sult. For alle årene uten loff med sirup på. For den fordømrade tannbørsten. Du skulle ikke hørt på din mor, Jens. Hadde du bare hørt på din mor. Karius klarte ikke mer. Han kastet seg ut av båten. Men det var lenge etter at galskapen hadde grepet sinnet hans. Min kjære bror var lenge død før han avsluttet livet."
Jeg snudde meg forsiktig. "Men du fortalte meg han ble drept."
Baktus nikket.
"Han ble drept. Av Jens. Karius var en død mann lenge før han tok livet sitt. Det sørget Jens og tannlegen for. Nå har jeg fått tak i dem begge, takket være deg, snushane."
Jeg kjente en lærpung klaske ned i venstre hånd. Sølvmyntene skrapte mot hverandre da jeg senket armen og lot pungen forsvinne i frakkelommen.
"Forsvinn nå, om du har livet kjært."
Jeg kikket bort på Jens som nå hadde et desperat blikk. "Du lurte meg," sa jeg stirrende på rødtoppen mens jeg fisket opp en sigarett.
Baktus gliste. "Du var den eneste som enkelt kunne komme nært innpå Jens. At tannlegen også var her, regner jeg som en bonus. Stikk nå."
Jeg lukket døren og tente sigaretten. Da jeg nådde det siste trinnet hørte jeg to kjappe skudd.
Tannlegen hadde pusset sin siste tann. Jens tok med seg Colgate-smilet til de evige jaktmarker.
Utenfor var gatene ryddet for folk. Alle var kommet seg hjem. De eneste som fant veien til meg var kalde gufs og snøfnugg med ett mål for øye, kjøle meg ned. Jeg sparket i en haug med snø noen hadde skuflet opp på fortauet. Vinteren var her. Julen hadde nettopp passert. Jingle meg fordømrade bell. Med blafrende lys fra peisen, satt vanlige folk nå rundt middagsbordet og pratet sammen og drakk sin rødvin, mens ungene kikket på Toms iherdige forsøk på å slå ihjel Jerry.
Selv skulle jeg kun åpne en kork denne kvelden, en hard firkantet venn i glass, med sort skrukork på toppen. Min beste kamerat. Min eneste kamerat.
Jack.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar