Den merkverdige saken om loff med sirup på

I mine siste blogger har jeg skrevet om Neil Gaiman opp og ned og i mente. I denne bloggen vil jeg forsøke å presentere ett fåtall av novellene jeg selv har skrevet. Denne er faktisk den eneste jeg har fått publisert. Dette var julekrimen i Vestnytt. Med egen tekst og egen tegning.

Skuffen skrek av gammel smerte da jeg lukket den. Glasset på pulten var atter fylt. Jeg hadde sittet på kontoret i ett døgn nå. Kun jeg og min beste venn, Jack Daniels. Utenfor sto en fyllik og dunket på en flaske. Hele byen var i en laber stemning i januargrå gater. Mylderet av mennesker utenfor konkurrerte med sludd som lavet ned. Alle skulle noen steder. Ikke jeg. Tid var ikke noe for meg. Jeg var bare en forbanna privatetterforsker. Mitt navn kom ikke til å stå i et minneord i en avis. Mitt navn kom ikke til å stå noe sted når jeg hadde trukket mitt siste pust.
Jeg tømte glasset. Jack varmet like mye som ovnen på veggen. Det var ikke mye arbeid for en privat snushane i disse tider. Folk konsentrerte seg om å bevare fasaden. De stasjet bort elskerinnene og de sendte bud etter svigermor. Den eneste jobben jeg hadde hatt den siste måneden var en hallik som savnet en hore. Jeg hadde funnet henne på vei bort fra sin mørke trange verden. Jeg hadde «hjulpet» henne tilbake. Neste morgen så jeg bilde av henne i lokalavisen; på likhuset. Jeg og Jack hadde meditert i fire dager etter avisoppslaget. Jeg var ennå ikke ferdig å meditere.

Rommet var nesten mørklagt. Bare en liten bordlampe fortalte at det var noen på kontoret. Jeg ville ikke at noen skulle vite at jeg var på kontoret. For sent. En siluett fylte glassvinduet på kontordøren. Jeg lente meg tilbake i kontorstolen og satte glasset på pulten. Døren åpnet seg med et knirk. Jeg lot være å smøre kontordøren. Jeg ville høre når noen kom. Ingen skulle få snike seg innpå meg, byens eneste private øye.
"Hvem har gitt deg støt?" Jeg lo av min egen morsomhet. Dvergen som nå sto foran meg lo ikke.
Jeg kjente igjen det enorme håret. Rødfargen og de digre øynene. Den grønne kjeledressen var utslitt, og de sorte kloggene hadde mistet glansen. Gjennom hele oppveksten hadde denne tanndvergen fulgt meg - og alle andre i hele landet. Men skinnet fra den gylne tiden hadde forsvunnet. Tilbake sto en trøtt skitten dverg, med blasse øyne og en flaske innpakket i en brun papirpose i lommen. Selv gjennom to flasker Jack kunne jeg kjenne eldgammel alkohol i pusten hans.
"Ikke morsomt," sa Baktus. "Du ser ikke ut til å være på toppen du heller. Det renner over av jobber, ser jeg. Sjokoladebransjen var kanskje ikke et blivende sted?." Baktus gredde håret bort fra øynene. "Det ser ut som om du trenger monetas, snushane. Interessert i en jobb?"
Jeg snudde meg mot vinduet. Ingen skulle fortelle meg at jeg var arbeidsledig, så jeg lot ham tenke litt over sine hårde ord. Baktus kunne være så berømt han bare ville. Her inne var han kun en rødhåret alkoholisert liten dverg.
"Det gjelder din bror antar jeg."
Ordene mine slo mot ham som knyttneveslag. Han falt sammen på stolen foran, så den skrek av smerte. Et øyeblikk trodde jeg at den skulle bukke under for vekten, men så lente Baktus seg frem og stolens protester stilnet.
"Han ble drept," hvisket Baktus.
"Han drepte seg selv, skriver avisene." Jeg viste frem tennene. Baktus kom ikke til å få noe som helst gratis.
Den rødhårede dvergen senket blikket.
"Han ble drept, og jeg vet hvem. Du må bare bevise det."
Jeg løftet bena av pulten. Jack dukket opp fra skuffen. Jeg svingte den mot Baktus. Han ristet på hodet. "Jeg er forsynt."
"Hvordan vet du dette?"
Baktus lente seg over pulten. "Jeg vet. Jeg var der. Karius lot seg ikke falle ned i vannet fra den lille båten vi satt i. Jeg reddet meg ut av den. Karius var like bak meg. Men noen dukket opp. Min bror hadde ikke en sjanse. Han ble sablet ned før han visste ordet av det."
"Av hvem?"
Baktus ble mørk i ansiktet. "Jeg så det ikke. Jeg mistet balansen og raste tilbake i vannet. Da jeg klarte å krabbe meg på land igjen, lå han der." Baktus pauset. Det ble stille på kontoret.

Baktus reiste seg. Han dro frem en slitt brun lærpung. En kjapp bevegelse og det danset 30 sølvpenger på bordet foran meg. Mer enn jeg hadde tjent hele måneden.
"Nå blir huseieren fornøyd," tenkte jeg. "Og når jobben er utført?"
Baktus så på meg med forrakt. "30 sølvpenger til når jobben er gjort."
Jeg merket ikke at Baktus forsvant før døren smelte igjen. "Hyggelig, ja." Som pokersjetonger skuflet jeg pengene ned sammen med min kamerat av glass. Bare ett par daler gikk ned i bukselommen. Jeg kunne bli tørst på veien.

Jeg strammet den lilla frakken rundt den skrinne kroppen min, en rusten kropp jeg for lengst hadde sluttet å ta vare på. Det lavet ned, og små snøfnugg snek seg inn bakveien og kjølte ned nakken min. Jeg trakk flosshatten godt ned over hodet og strammet grepet rundt stokken med kulehodet. En stokk som en gang for lenge, lenge siden hadde vært mitt faste holdepunkt i tilværelsen. Nå hjalp den meg videre på veien mot endeliktet. Jeg skrittet inn i en av byens mange mørke bakgater. Det var i bakgatene byens blodårer befant seg. Det var disse gatene folk oppsøkte om de hadde et mål som ikke tålte dagens lys. Hadde forsikringsselskapet visst at jeg frekventerte her, så hadde de trukket hele livsforsikringen min på stedet.
Et neonlys blinket ved enden av det mørke kvartalet. Bokstaven k manglet i midten av navnet, og jeg kikket opp på det lysegrønne skiltet «Dream ing bar». Det var her drømmene kom. Det var her drømmerne søkte, og det var her drømmene ble knust. Døren inn til baren var lukket og en diger gorilla sto utenfor og sugde frostfullt på en sigarett. Jeg spankulerte bort til den enorme mannen. "Har du fyr?"
"Stikk!" En knyttneve foran nesen min understreket påstanden og jeg løftet hendene avvæpnende. "Slapp av, kompis. Jeg trenger bare noen opplysninger, så ser du meg aldri igjen."
Apen brummet, og jeg ventet på at den harde knyttneven skulle forsvinne inn under ribbeina mine. Ingenting skjedde. Jeg tok det som et godt tegn. En sølvdaler blinket i lyset fra gatelyktene. Apeøynene stirret ned på muligheten av sølv.
"Hvem drepte Karius?"
Apen kikket seg rundt, før han snudde hele kroppen mot meg. Hadde solen stått midt på himmelen, så hadde jeg vært jorden og apen min totale solformørkelse. Jeg fisket opp nok en sølvdaler. Skyggen forsvant.
"Snakk med Jens."
Det var alt jeg trengte å vite. Jeg knipset myntene opp i luften og gikk min vei. Jeg trengte ikke snu meg for å vite at apekatten hadde kastet seg ned på alle fire for å lete etter dalerne i snøkaoset på fortauet. Jeg så på klokken. Den fortalte meg at jeg begynte å få dårlig tid. Jeg trengte alle de sølvdalerne Baktus kunne gi meg. Saken måtte oppklares. Innen det neste døgnet måtte jeg ha svar. Ellers kunne jeg takke Jack farvel på selveste julekvelden. Og det aktet jeg ikke å gjøre.

Alle visste hvem Jens var. Byens skyggeside var styrt av ham. Den tidligere uskyldige gutten hadde allerede i tenårene tatt kontrollen over den lysskye virksomheten der. Fra å være en barnestjerne med vondt i tennene, så var han nå den ubestridte sjefen, selveste cosa nostra, the King Pin. Gudfaren i byen. Den minst tilgjengelige mannen i hele byen. Bare en snushane som meg, med opplysninger om mafiasjefens gamle nemesiser, kunne få audiens hos selveste Jens.
Jeg måtte styre tungen min når jeg snakket med Jens. Ellers kunne jeg miste den. Men for å komme til Jens, måtte jeg forbi hans nærmeste medarbeider. Tannlegen.
"Holdt!" Stemmen bak meg fikk hårene til å reise seg. Jeg snudde meg sakte og tok hendene ut av lommen.
Politiførstebetjent Aasheim sto foran meg med en diger sigar i munnviken. "Hva fanden er det du går her og snuser etter?" Ånden avslørte sterk mat og dårlig brennevin.
Jeg hevet skuldrene. "Jeg går en liten tur i kveldsmørket. Er det en lov mot det?"
"Hrmpf. Tull og tøys. Hørte dere!" Politiførstebetjenten snudde seg mot tre uniformerte bak ham. "Sjokoladefiaskoen her er ute og går seg en måneskinnstur." Han stirret rett inn i øynene mine. "Du har vel ikke tenkt å oppsøke…Jens?"
Blikket mitt i bakken avslørte meg. "Jeg tror ikke Karius tok livet sitt." Jeg ventet på reaksjonen. Det kom ingen. "Jeg tror han ble drept."
Aasheim tok et tak i frakken min og trakk meg inntil seg. "Vi har spanet på Jens i månedsvis. Du har å holde deg borte. Ellers så kaster jeg deg i kasjotten." Han slapp taket, og rettet på frakken min. "Og det vil vi vel ikke ha noe av, eller hva Willy?"
"Om du skulle drømme om å arrestere meg en natt, politiførstebetjent, så burde du våkne opp og be om forlatelse," sa jeg iskaldt og stirret tilbake på min gamle erkefiende.
Jeg tok et skritt bakover og snudde meg fra den arrogante politiførstebetjenten. Han hadde ingenting med hva jeg gjorde. Jeg overhørte latteren fra mennene bak meg.
Rundt hjørnet lente jeg meg mot murveggen og pustet ut. Hadde han puttet meg i buret, så hadde jeg tørstet ihjel. Bare tanken gjorde meg edru.

På andre siden av gaten sto nok en julenisse. Den feite hvitskjeggete mannen ropte «Ho, ho, ho!» og raslet med en liten metallboks i håp om at noen skulle forbarme seg over stakkaren og stikke noen daler ned i boksen. Han var full og en måned for sent. Svingdøren spydde ut ungdommer fra kinoen rett bak julenissen. Unge gutter og jenter, tett omfavnet, kom trippende ut av kinoen. Noen skulle se. Andre hadde sett. Det ingen av disse ignorante ungdommene visste var at dette var byens mafiaboss sitt hovedsete. Mens lerretet lyste opp med bilder fra Hollywood-filmer med perfekte skuespillere og happy ending, var det alt annet enn happy det som foregikk bak lerretet.
Sølvdaleren sang da den hoppet inn i luken til billettøren. Noen minutter senere var jeg i foajeen. Et svirrende liv. Jeg kjente at svimmelheten strammet seg rundt pannen min, og jeg kom til å huske at det var lenge siden jeg hadde møtt Jack. Bare han kunne roe ned nervene mine. Jeg gikk inn i kinobaren. Et glass med gulbrun væske ble skuffet i min retning. Bartenderen, en gråsprengt fyr med tykk bart kikket uinteressert ned på meg.
"Jeg skulle så gjerne snakket med Jens."
Bartenderen reagerte ikke. "Det skulle vi alle," var det kontante svaret.
"Det gjelder Karius." Vanlige mennesker hadde aldri merket det, men den lille trekningen i venstre øyebryn avslørte bartenderen. Jens var inne. "Gi beskjed om at jeg kommer inn." Jeg tømte glasset og reiste meg fra barkrakken.
Da jeg forlot baren via bakdøren, hørte jeg at bartenderen tok opp telefonen og snakket i røret uten å dra en eneste gang på nummerskiven.

"Vel, vel, vel. Hvem har vi så her. Den berømte Willy. Ex-sjokoladekonge. Nå privat snushund."
Jeg så ikke mannen i stolen. Det sterke lyset bak ham skapte en diger siluett framfor meg. Men jeg visste hvem som satt i den enorme skinstolen.
Jens. Pikenes Jens. Dødens Jens. En skikkelsen dukket opp i lyset fra siden. Den hvite frakken avslørte ham. Tannlegen.
"Nå mangler vi bare mor," sa jeg sarkastisk.
Jens styrtet opp av stolen. "IKKE SNAKK OM MIN MOR! ALDRI SNAKK OM MIN MOR!"
Jeg løftet hendene avvæpnende, som jeg alltid pleide. Det var mitt beste våpen etter at sarkasmen hadde slått feil.
"Hva vil du, snushane"
"Hvorfor drepte du Karius?"
Tannlegen humret lavt. Jens forsvant ned i skyggen av stolen igjen.
"Hva er det du sier. Skulle jeg drepe Karius?"
Jeg hevet skuldrene uinteressert.
"Tja, hvorfor ikke. Han skapte tross alt mye smerte for deg i løpet av oppveksten."
Jens kastet beina på mahogny-pulten. "Det er sant. Men jeg eier denne byen nå. Hvorfor risikere alt dette for å kvitte seg med en fordrukken barnekjendis?"
Jens reiste seg og gikk foran pulten. For første gang kunne jeg se ham. Ingen visste egentlig hvordan Jens så ut. Politiet hadde publisert dusinvis av fantomtegninger av ham, men ingen av dem lignet. De kritthvite tennene lyste mot meg som juveler i solskinnet. Ingen som hadde sett Jens, kunne noensinne glemme ham. Men de fleste som hadde sett ham på så nært hold, hadde møtt bunnen av sjøen med ti kilo amalgan rundt føttene. Få hadde overlevd for å fortelle historien om hvordan Jens så ut.
Jeg aktet ikke å sove blant fiskene, og jeg tok et raskt skritt tilbake.
En hard gjenstand ble trykket inn i nedre del av ryggen min, og jeg stivnet.
"Takk for hjelpen, snushane." Jeg kjente igjen stemmen med en gang. Dvergen bak meg hadde rødt hår, en liten pistol og en drept bror. Jeg var blitt lurt i en felle.
"Ser man det. Godeste Baktus." Jens trakk seg sakte unna.
"Stå stille," hveste Baktus.
Alle stivnet. Tannlegen med hendene hevet. Jeg tenkte så det knakte. Jeg aktet å komme meg ut av denne knipen. Jeg hadde vært borti mange kniper i mitt liv, men denne så ut til å toppe tabellen.
"Hva kan jeg gjøre for deg, Baktus?"
Stemmen bak meg var iskald. "Du kan ta turen til de evige jaktmarker, morder."
Jens protesterte, men det viftende pistol-løpet fra Baktus' Derringer 41 Rimfire Cartridge stengte den verbale kranen.
Det var stille en lang stund.
"Skulle vi ikke heller sitte oss ned og avgjøre hele saken med et slag poker," spurte jeg forsiktig.
"NEI! Jens skal få igjen. For alle årene med sult. For alle årene uten loff med sirup på. For den fordømrade tannbørsten. Du skulle ikke hørt på din mor, Jens. Hadde du bare hørt på din mor. Karius klarte ikke mer. Han kastet seg ut av båten. Men det var lenge etter at galskapen hadde grepet sinnet hans. Min kjære bror var lenge død før han avsluttet livet."
Jeg snudde meg forsiktig. "Men du fortalte meg han ble drept."
Baktus nikket.
"Han ble drept. Av Jens. Karius var en død mann lenge før han tok livet sitt. Det sørget Jens og tannlegen for. Nå har jeg fått tak i dem begge, takket være deg, snushane."
Jeg kjente en lærpung klaske ned i venstre hånd. Sølvmyntene skrapte mot hverandre da jeg senket armen og lot pungen forsvinne i frakkelommen.
"Forsvinn nå, om du har livet kjært."
Jeg kikket bort på Jens som nå hadde et desperat blikk. "Du lurte meg," sa jeg stirrende på rødtoppen mens jeg fisket opp en sigarett.
Baktus gliste. "Du var den eneste som enkelt kunne komme nært innpå Jens. At tannlegen også var her, regner jeg som en bonus. Stikk nå."

Jeg lukket døren og tente sigaretten. Da jeg nådde det siste trinnet hørte jeg to kjappe skudd.
Tannlegen hadde pusset sin siste tann. Jens tok med seg Colgate-smilet til de evige jaktmarker.
Utenfor var gatene ryddet for folk. Alle var kommet seg hjem. De eneste som fant veien til meg var kalde gufs og snøfnugg med ett mål for øye, kjøle meg ned. Jeg sparket i en haug med snø noen hadde skuflet opp på fortauet. Vinteren var her. Julen hadde nettopp passert. Jingle meg fordømrade bell. Med blafrende lys fra peisen, satt vanlige folk nå rundt middagsbordet og pratet sammen og drakk sin rødvin, mens ungene kikket på Toms iherdige forsøk på å slå ihjel Jerry.

Selv skulle jeg kun åpne en kork denne kvelden, en hard firkantet venn i glass, med sort skrukork på toppen. Min beste kamerat. Min eneste kamerat.
Jack.

«Coraline» nominated for Best Animated

«Coraline» is getting a Oscar, or at least the Neil Gaiman movie have been nominated for the upcoming Oscar. This have been my write-about-Neil-Gaiman-week, and I'll end it with this blog about the nomination.

Watch the trailer here.

Just a few minutes ago my favorite animated movie of the year, «Coraline», got nominated to the category Best Aminated Movie. Of course «Coraline» have to beat the popular animated «Up», and several other. One is Roald Dahls «Fantastic Mr. Fox». «Up» beat Neil Gaimans story about Coralines adventures in the Globes. Lets not hope that the history repeat itself.

I will tell a little story about when my daughter, Maria, and I saw the movie together. I was uncertain if this was a movie for her, but I remembered Neils own words (or something like) «its good to get scared.» In his book «M is for Magic» he writes in his foreword that he often got scared when he was a child.

So i decided that Maria could see the movie with me, and hopefully have a good and healthy sceary time.

I couldn't have hit jack pot better.

She saw the whole movie, and she didn't say a world during the entire film. And she didn't say a word after the film. Actually she didn't say a word until she was in bed.

Then she said something - loud. Maria refused to sleep with the door closed for three weeks, and she still talks about the button eyes and the Other Mother. She was scared allright, and now she have this love/hate relationship to the movie. The cover is in the livingroom, and every time she see it, she turns to me and say:

«Maybe when I get older, we can see The Button Film again?»

Well. I loved the movie, and I'm gonna root for it the night of the Oscar. I hope you win, Neil Gaiman. I hope you win this time.

Best animationsmovie:
«Coraline»
«Fantastic Mr. Fox»
«Princess and the Frog»
«The Secret of Kells»
«Up»

Me, myself and Neil

Inside my little chamber at home I have my own shelf for special books. When it's late and I'm all alone in my little chamber, Neil comes out to me, silent and inviting.

When he does that, I cannot resist. I just bend my head towards the shelf and look at Neil with his words and utterly many books. I walk over to my little neverwear and pick up one of the Neils I got. Usual the Neil I pick is the Neil that calls out to me.
I never pick a Neil myself.
Neil picks me.

So I sit down. I read the words of Neil. I fall and fall into the world he creates for me there and then. I'm the Other Mother. I'm Coraline, and I'm in London. I'm Nobody Owens. I'm actually nobody. Thats perfect. Like Jack of all Trades I walk trough his written society alone. My wife loves fiction without the fantasy. My kids read the Humpty dumtpy and the Woddly doodly.
I travel with Neil.

Am I a stalker?
Yes I am.
But in a nice way.

I stalk the real Neil on Twitter. I follow his every step, at least the steps he let me follow. And I enjoy the road he is taking me. I enjoy listening to the fireplace in Scotland, and I loved the boredom in the Globes. I celebrated the engagement, and I smiled when he wanted the second generation iPad. I cried when dad died, and I held around my cat when Zoe was released. I cheer every nomination.
So I stalk, but in a good way. I stalk the ones that let me stalk them.

So every night, Neil call upon me. I sit down with him, and as sudden as a paper turn, he sits besides me, reads his work loud. Only the Itunes between us.
Lovely.

Get out of here you say!
Absolutely.
Lovely crazy - for let me be plain out clear
I love Neils work and his amazing crazy hair.

So I love my little special place in my special shelf. I love when Neil comes around. Whether he comes with good news about marriage or scary stories with the fireplace as the sole lightsource.

Sometimes the journalist wake me up. He asks: Why is this Neil so great? What does he have, that all the other thousands of hardworking writers don't?

Well: The answer is easy. Neil is ingeniously simple in his choice of words, he is honest, thrilling and fun. I love fun. Therefore I love Neil.
As simple as that.

How can I ever stop?

I have written almost my whole life.

Since I was a kid in the little town of Voss, my imagination took me places where dead people walk and talk, and into a world where anything is possible. Of course all of this happened in my head. In the real world, I was a ordinary boy in a ordinary world, happy living with a normal family.

I now write for a living. Im a journalist in a newspaper called Vestnytt. Its a good newspaper, and I love my colleagues and my place of work. Every day my hands dances on the computer and words come out. Words from fact. Eventually the words get stained with ink, and planted on cheap paper for people to read the next morning. Thats what I get paid for.

The other ting don't pay me diddly, yet.

Every night, when the sun has set, and the Night Things climb out of their earthly bed, my other brain starts to work.
I have called it The Other Kai (thanks Coraline).
At first I didnt know that it existed, but after reading Damon Knights Creating Short Fiction, I discovered where the voice in my head came from, and not the least, how to control it.
Thats why I gave it the name The Other Kai (thanks Neil).

After establishing the fact that there is another Me in my head, and If waken when I call on it, Im able to conjure more stories and make something out of them.
Finally, after almost 40 years, I can control the voice in my head.

The dear readers of my blog, may find me crazy. The answer is probably yes. Crazy as hell.

But I belive that my imagination all comes from The Other Kai. When on work, struggling with a deadline, I tend to call, in my head, for The Other Kai, for inspiration and help to get on when Im stuck, and I get help.
Within a few minutes, a strange but silent voice in my head gives me the lead that helps me go on and finish the story.

And in the night, when I sit in front of my Apple, and write about gosts, and dead people, and everything I love to write about, The Other Kai is awake and with me, all the time.

That was not the case before. Before I knew my other self.
Earlier I reached out into the dark, got clues, and nothing more.
Now I know what to do with the clues.
So I keep on working, and maybe one day, Ill get my Other Stuff Published.
Just maybe.

Until that day, Ill keep on pushing The Other Kai, and work with him, conjure stories with him, and love him until my dying day....

...how can I ever stop?

In favour of Neil Gaiman

This is the first blog I have ever written in english, and I do hope that the ones that speak and write this complex language, take that into consideration.

After reading Neil Gaimans blog this morning, I felt the urge to write some words in his defence. Not that the famous writer needs it, but Ill still do it.

One thing that I have been thinking about for a long time, was the critique of Gaiman and his likings of the famous Junglebook-writer, Rudyard Kipling. Telegraph was a newpaper that wrote about this. Gaiman got what was near to resemble a hate-mail after professing that Kipling was one of his literary heroes. Gaiman has also based his award winning, Graveyard book, on Kiplings Jungle book.

Why should Gaiman not have Kipling as a literary hero. Is Gaiman a facist, just because Kipling was accused of beeing that, after writing If and Gunga Din? I have read Kipling, and he is a wonderful storyteller, and Gaimans Graveyard book understates just that.

One of my literary heroes is Knut Hamsun. His book Victoria, is one of the most sensible work of love one can read. But Hamsun met Adolf Hitler. Hamsun was positive to the nazi-regime. Hamsund never regretted his flirt with the nazism, and wrote a book in his defence after WW2, his trial and the house arrest, called Overgrown Paths. But I love his books, and admire his work as a writer. Does that make me a nazi?

I think not!

Gaiman, 49, said: "I definitely don't write like Kipling but he was a literary hero as a kid, to the newspaper. Is that enough to receive hate-mail?

I think not.

Well. As a journalist, i try to my very best to write the trouth and as exact what the source say. Gaiman recently was the receiver of female hatred after The New Yorker quoted him; I "wasn't anyone's bitch". The best part is that according to @neilhimself (username on Twitter), he never said those words. Still he apologised several times, but the critique went on.

Well Neil Gaiman is my most favoured writer, and I follow him and his family and friends on Twitter. I cannot understand why so-called fans of him, now claims that all his good work is futile because something they have read in a newspaper. Shame on you.

I have a cat, and I love it. Neil Gaimans cat, Zoe, is dying, and the Gaiman-family is about to loose a member of their family. Thats sad, and should be respected, even if its a cat. For some, as for me, the cat is a equal member of the family, and the sorrow when my cat travel to the other world, will be overwelming.

Thats my speach of the day. As I said, Neil Gaiman can take care of himself, but I wanted to write some words even though.

This is my cat, Neil. Best of wishes for Zoe. Will think of her in the days to come.

Kai