Me, myself and Neil

Inside my little chamber at home I have my own shelf for special books. When it's late and I'm all alone in my little chamber, Neil comes out to me, silent and inviting.

When he does that, I cannot resist. I just bend my head towards the shelf and look at Neil with his words and utterly many books. I walk over to my little neverwear and pick up one of the Neils I got. Usual the Neil I pick is the Neil that calls out to me.
I never pick a Neil myself.
Neil picks me.

So I sit down. I read the words of Neil. I fall and fall into the world he creates for me there and then. I'm the Other Mother. I'm Coraline, and I'm in London. I'm Nobody Owens. I'm actually nobody. Thats perfect. Like Jack of all Trades I walk trough his written society alone. My wife loves fiction without the fantasy. My kids read the Humpty dumtpy and the Woddly doodly.
I travel with Neil.

Am I a stalker?
Yes I am.
But in a nice way.

I stalk the real Neil on Twitter. I follow his every step, at least the steps he let me follow. And I enjoy the road he is taking me. I enjoy listening to the fireplace in Scotland, and I loved the boredom in the Globes. I celebrated the engagement, and I smiled when he wanted the second generation iPad. I cried when dad died, and I held around my cat when Zoe was released. I cheer every nomination.
So I stalk, but in a good way. I stalk the ones that let me stalk them.

So every night, Neil call upon me. I sit down with him, and as sudden as a paper turn, he sits besides me, reads his work loud. Only the Itunes between us.
Lovely.

Get out of here you say!
Absolutely.
Lovely crazy - for let me be plain out clear
I love Neils work and his amazing crazy hair.

So I love my little special place in my special shelf. I love when Neil comes around. Whether he comes with good news about marriage or scary stories with the fireplace as the sole lightsource.

Sometimes the journalist wake me up. He asks: Why is this Neil so great? What does he have, that all the other thousands of hardworking writers don't?

Well: The answer is easy. Neil is ingeniously simple in his choice of words, he is honest, thrilling and fun. I love fun. Therefore I love Neil.
As simple as that.

How can I ever stop?

I have written almost my whole life.

Since I was a kid in the little town of Voss, my imagination took me places where dead people walk and talk, and into a world where anything is possible. Of course all of this happened in my head. In the real world, I was a ordinary boy in a ordinary world, happy living with a normal family.

I now write for a living. Im a journalist in a newspaper called Vestnytt. Its a good newspaper, and I love my colleagues and my place of work. Every day my hands dances on the computer and words come out. Words from fact. Eventually the words get stained with ink, and planted on cheap paper for people to read the next morning. Thats what I get paid for.

The other ting don't pay me diddly, yet.

Every night, when the sun has set, and the Night Things climb out of their earthly bed, my other brain starts to work.
I have called it The Other Kai (thanks Coraline).
At first I didnt know that it existed, but after reading Damon Knights Creating Short Fiction, I discovered where the voice in my head came from, and not the least, how to control it.
Thats why I gave it the name The Other Kai (thanks Neil).

After establishing the fact that there is another Me in my head, and If waken when I call on it, Im able to conjure more stories and make something out of them.
Finally, after almost 40 years, I can control the voice in my head.

The dear readers of my blog, may find me crazy. The answer is probably yes. Crazy as hell.

But I belive that my imagination all comes from The Other Kai. When on work, struggling with a deadline, I tend to call, in my head, for The Other Kai, for inspiration and help to get on when Im stuck, and I get help.
Within a few minutes, a strange but silent voice in my head gives me the lead that helps me go on and finish the story.

And in the night, when I sit in front of my Apple, and write about gosts, and dead people, and everything I love to write about, The Other Kai is awake and with me, all the time.

That was not the case before. Before I knew my other self.
Earlier I reached out into the dark, got clues, and nothing more.
Now I know what to do with the clues.
So I keep on working, and maybe one day, Ill get my Other Stuff Published.
Just maybe.

Until that day, Ill keep on pushing The Other Kai, and work with him, conjure stories with him, and love him until my dying day....

...how can I ever stop?

In favour of Neil Gaiman

This is the first blog I have ever written in english, and I do hope that the ones that speak and write this complex language, take that into consideration.

After reading Neil Gaimans blog this morning, I felt the urge to write some words in his defence. Not that the famous writer needs it, but Ill still do it.

One thing that I have been thinking about for a long time, was the critique of Gaiman and his likings of the famous Junglebook-writer, Rudyard Kipling. Telegraph was a newpaper that wrote about this. Gaiman got what was near to resemble a hate-mail after professing that Kipling was one of his literary heroes. Gaiman has also based his award winning, Graveyard book, on Kiplings Jungle book.

Why should Gaiman not have Kipling as a literary hero. Is Gaiman a facist, just because Kipling was accused of beeing that, after writing If and Gunga Din? I have read Kipling, and he is a wonderful storyteller, and Gaimans Graveyard book understates just that.

One of my literary heroes is Knut Hamsun. His book Victoria, is one of the most sensible work of love one can read. But Hamsun met Adolf Hitler. Hamsun was positive to the nazi-regime. Hamsund never regretted his flirt with the nazism, and wrote a book in his defence after WW2, his trial and the house arrest, called Overgrown Paths. But I love his books, and admire his work as a writer. Does that make me a nazi?

I think not!

Gaiman, 49, said: "I definitely don't write like Kipling but he was a literary hero as a kid, to the newspaper. Is that enough to receive hate-mail?

I think not.

Well. As a journalist, i try to my very best to write the trouth and as exact what the source say. Gaiman recently was the receiver of female hatred after The New Yorker quoted him; I "wasn't anyone's bitch". The best part is that according to @neilhimself (username on Twitter), he never said those words. Still he apologised several times, but the critique went on.

Well Neil Gaiman is my most favoured writer, and I follow him and his family and friends on Twitter. I cannot understand why so-called fans of him, now claims that all his good work is futile because something they have read in a newspaper. Shame on you.

I have a cat, and I love it. Neil Gaimans cat, Zoe, is dying, and the Gaiman-family is about to loose a member of their family. Thats sad, and should be respected, even if its a cat. For some, as for me, the cat is a equal member of the family, and the sorrow when my cat travel to the other world, will be overwelming.

Thats my speach of the day. As I said, Neil Gaiman can take care of himself, but I wanted to write some words even though.

This is my cat, Neil. Best of wishes for Zoe. Will think of her in the days to come.

Kai

Goddag mann DrosjeSkaft

Etter å ha vore vekke frå bloggen min ei god stund, av ukjente og fullstendig elendege grunnar, så gjer eg eit nytt forsøk på å skriva litt glede og litt sorg inn i dei som skulle mangla noko å gjera på fritida.

Eg var på Nesttun ein tur i dag, nær det gamle postkontoret i bydelen. Arbeidsfolk var i ferd med å tømma lokaler for møblement, då ein drosje parkerte rett utanfor containarane som møblane vart tømt i. Ut av drosja kom ei gamal kvinne med krykke og ein alder eg berre kan draume om å koma opp i. Ho skulle tydeleg til postkontoret, og fekk hjelp av drosjesjåføren å koma seg ut av bilen. Eg såg på sjåføren at han såg at postkontoret ikkje lenger var å finna der han hadde køyrt ho. Men han sat seg likevel inn i bilen att og skulle til å køyra då eg stogga han. Den gamle kvinna sto med inngangen til det stengte postkontoret, der ho fekk beskjed om at det nye postkontoret var heilt på andre sida av Nesttun - i det nye kulturhuset. Eit kort stykke for ungføter, men for pensjonerte apostlane sine hestar, er det eit godt stykke å gå.

Eg spurte sjåføren, «Burde du ikkje køyra passasjeren din til det postkontoret som er opent?» Drosjesjåføren kikka på meg og svara, «men eg visste ikkje at dette var stengt!», korpå eg sa, «...men no veit du det» medan eg peika på den gamle dama som kom vaggande mot bilen att.

Drosjesjåføren køyrde sin veg - utan den eldre kvinna. Så eg endte med å køyra den gamle dama til det nye postkontoret. Det kosta meg eit par minuttar ekstra, men hadde kosta ho ein halvtime med tung gange om ho skulle gå sjølv. Eg skriv ikkje dette for å få Nobels pris for gode gjerningar, men eg skriv dette fordi eg i forbannelse ser at drosjesjåføren ikkje gidd å ta denne dama med og køyre ho til destinasjonen ho faktisk har bedt om å koma til. Det hadde kosta han eitt minutt óg, men så langt var han ikkje viljug til å strekka seg.

Vel, slik er det for nokon. Men heldigvis ikkje for alle.

Fordømt idiotkøyring

Dette er ei melding til alle de ungdom som har sertifikat, og som ikkje forstår at ein kan døy av å køyra for fort.

Det er blitt nokre månader sidan eg flytta ut i Øygarden. Sidan då har eg pendla til og frå arbeid på Straume. Det tek meg kring 40 minutt - pluss minus. I førre veke kom eg køyrande, som vanleg, kring kvart på åtte om morgonen mot Ågotnes. Det er ein sving rett før Ågotnes, der fartsgrensa vert anbefalt ned til 50 kilometer i timen. Det er ein krapp sving, som eg ofte senker farten når føret ikkje er bra. Denne særskilte morgonen var det heilt greitt føre, og eg køyrte som vanleg med radioen på og eit smil lurande i munnvikende. Det var nemleg vår i lufta og eg vert alltid glad når våren kjem på sine første vitjingar.
Men så kjem bilen. I motgåande felt kjem du susande mot meg i MI køyrebane. Farten er så stor at eg omtrent får hjartestans når eg ser bilen koma mot meg. Vedkommande sjåfør kastar seg inn i eigen køyrebane, og klaringa er nokre få centimeter frå min eigen bil. Attende sit eg i bilen med ein følelse av at livet brått kunne enda der og då. Eg køyrde i fartsgrensa, og han rasa langt over fartsgrensa. Det hadde vore slutt på flekken. Idioten, om eg får vera så ærleg å kalla deg det, hadde ikkje gjeve meg tid til å få livet mitt passera i revy før det var slutt. Det gjekk så ugudeleg fort, og eg kan ikkje forstå kvifor. I etterkant har eg tenkt på dette. Kva i alle dagar er det som går gjennom skolten på desse folka. Det må då vera eit minstekrav for å få sertifikatet på bil å ha ein hjerne som fungerer. Er det slik at den sluttar å fungera når ein set seg i bilen utan køyrelærar eller sensor?
Vedkommande kom seg nok heim eller til jobb denne morgonen òg. Ellers ville nok eg eller nokre av mine kollegaer skrive om det i Vestnytt. «28-åring køyrte seg i hjel» eller «Øygardens trafikkdrepte nummer…» og så vidare.
Det er diverre ikkje første gongen eg opplever ein nær-døden-oppleving på vegen mellom arbeid og heim. Det er faktisk tredje gongen eg opplever dette. Første gongen var det ein idiot av ein ungdom som kom inn i Kolltveittunnelen. Eg, kona og begge jentungane mine var i tunnelen på veg mot Straume. Inn i tunnelen kjem ein ungdom i ei gamal kasse av ein bil. Han kjem så fort inn i svingen at han faktisk (og eg overdriv ikkje) kjem seglande på to hjul over i motgåande køyrebane. Av ein eller annan merkeleg grunn klarar han å koma seg på alle fire, og veggrepet på den gamle skranglekassa hans reddar liva våre. Hadde han mista kontrollen, så hadde han etter alle høve brasa inn i tunnelveggen, for så å treffa oss med full tyngde. Me hadde truleg vorte drept heile gjengen.
Andre gongen eg opplevde dette var òg ein ungdom. Dette var rett utanfor den same tunnelen. Eg var på jobb og på veg inn i tunnelen, og traff ein elektrikarbil, med ein ungdom inni i motgåande. Mannen hadde så stor fart i svingen at han omtrent vart kasta over i mi køyrebane, før han klarte å slingra seg inn i eigen bane då han passerte meg.
Eg treng ikkje gjenta banneorda som rann ut or munnen min den dagen - eller dei andre gongene for den sakas skuld.
Det får vera grenser. Det er ikkje rart me har høge tal i dødsstatistikken på trafikkdrepte. Folk må ta med seg hovudet når dei set seg i bilen. La meg gje dykk tre, som heldt på å drepa meg og min familie, ei melding. Ikkje oppfør dykk som supermenn. For det er dykk ikkje. Trafikkidiotar er heller eit meir nærliggande begrep å nytta på dykk.
Samstundes vil eg koma med ei bøn til all ungdom med sertifikat, og som klør i høgrefoten når de køyrer på vegane med dei gamle bilane dykkar:
– Ver så snill og tenk når de køyrer. Eg har så utruleg lite lyst å ta bilder av restane av den knuste bilen dykkar. Eg har så lite lyst å skriva om at nettopp DU er drept fordi du køyrde for fort.

Nokon fleire?

Frå den tida eg var liten sprett heima på Voss, hugsar eg ei særskilt historie. Eg var på Vangen med foreldra mine, og eg var ganske nøygd med det. Det var ikkje så ofte at me småongane fekk vera med å spasera i vangsgata, men denne laurdagen var eit unnatak.

Medan me gjekk bortover gata, såg eg brått ein tunglasta personbil parkera rett ved sida av der me sto. Inne i bilen var det skoddehav, er det næraste eg kjem ei forklaring på korleis det såg ut. Alle fem dørene opna seg og ut velta det den eine ungen etter den andre. Foreldra kom dettande ut - tett fulgt av ein drøss med onga. Det var som om det varte i ei heil æve, der eg sto, liten som ein plugg, og kikka på denne massen av kroppar som elta seg ut av den stakkars Volvo Amazonen av fargen brun. Hugsar eg ikkje heilt feil, var det minst hundre smårollingar som spratt ut. Det er eigentleg eit rart minne, men eg klarer enno ikkje, og det no 27 år seinare, å rista av meg dette synet.

Ikkje berre var dei mange, denne stakkars familien, men det tok så jækla laaaaaaaaaang tid å få dei ut òg. Då dei endeleg sto utanfor bilen, frå A til Å, som ei lang rekke med tripp-trapp tresko, så såg eg kor mange dei var. Fire onga og to foreldre. Jeeezes tenkte eg. Så mange onga skal eg aldri ha. Herregud det er jo ein heil barnehage, nesten.

Vel, karmapolitiet banker somme tider på døra til dei som ler av andre. I dag kom det ein bil køyrande til Tjeldstø i Øygarden. Bilen parkerte utanfor den lokale landhandlaren, og ut av bilen velta det den eine ongen etter den andre - tett fulgt av ein morgontrøytt far...

...det var meg det, gitt, med fire onga på slep. So kan da gå :-)

No kan alle kommentere her på bloggen

Eg har ei vedkjenning å koma med. Eg har trudd at berre brukarar av google og andre sære brukarar kunne kommentera på denne bloggen. Det synte seg at det var meg som har gløymt å legga til at anonyme òg kan kommentera bloggen. Dermed opner eg slusene og voner at fleire vil nytta seg av komentatorspalta på dei blogginnlegga eg publiserer på sida mi.

Lukke til. juhu.

Bæsj og reality

Det lukter dritt av realityseriane som rullar over fleire fjernsynskanalar for tida. Ein av desse som verkeleg luktar drit av er Paradise Hotel.
Ja, eg har funne eit bilde frå drittfjernsynsserien på nettet. Og eg har stole det.
Paradise hotel er som ekstremversjonen av Big Brother. Her er det om å gjera å ligga mest mogleg med kvarandre. Det er å kasta drit rake vegen inn i hovudet på folk. Dette seier sjølvsagt like mykje om folka som ser på dette, såvel som produsentar og framsyningskanalane. Eg vil samanlikna ein episode med Paradise Hotel med å la nokon drita ein i andletet og liggar der ein time med kabelen frå auge til auge. Ja, eg veit det er ekkelt, men det er jaggu desse fjernsynsgriseria òg. Det er faktisk så mykje truverd og kreditt eg gjev desse programma.

Når ein ser på kven som er med òg, så gjer det heile idiotien total. IQ-en til desse blondinene og desse brautande muskelbuntane til saman hadde gjort ein senil gullfisk til professor. Eg seier dette fordi eg ikkje kan unngå å detta innom desse programma på min veg frå NRK til Discovery Channel. Nokre sekund før fingrane mine har rukke å trykka seg vidare er nok til at eg føler meg dårleg, som om eg brått får akutt diarè. Ein gong så låste RiksTV-boksen seg då eg prøvde å zappa meg hurtig forbi. Det gav meg tre minutt med ufriviljug Ungkaren-kikking, og sjølv om eg brakk meg og snudde meg vekk, så var det for seint. Eg var allereie befengt med ungkaren, med sitt kartongtryne, siklande på alle damene som kastar seg etter han for å vinna gunsten til denne «hingsten» (legg merke til ironiens hermeteikn).

TVNorge har òg prøvd å overgå sine konkurrentar i kvalme program. Eg har høyrt om eitt program der folk vert utsett for lygndetektor, for så å verta plassert framføre kameraer, familie og ein utspørrande programleiar. Der må ein svara på om ein er kåt på alt frå hestar til fiskepuddingen til svigermor. Idiotane som deltek i dette, vinn ein pengesum om dei svarar «rett». Altså må ein ut med sanninga om ein er kåt på små hamster innpakka i tape. Dette er det me ser på mine vyrde lesarar.

...oj, så må eg ikkje gløyma den verste realityserien av dei alle. Nyhendene. Her får me servert sex, drap og narkoTIka i beste sendetid. Enkelt, dobbelt og trippeltdrap om kvarandre. Narkobaronar på rømmen og psykriatiske pasientar med tre liv på samvitet. Etterpå får me smilande vèrdamer med sine fingre over Noreg, før me fullfører kvalmen med flott sports-journalistikk med superlativer som får Børge Lillelien til å snu seg i grava.

Nei, nei, nei! Kjære Pave Benedikt; dette kan du ikkje meine!

Eg er ein katolikk som er tru mot Den Heilage Stol. St. Peters ettefylgjar er ein heilag mann, men eg må diverre setta meg sterkt i mot utalelsane Pave Benedikt XVI kom med i Afrika i går. Det må då vera grenser for dumskap.

Foto funne på Wikipedia.org

Eg trur at livet er heilagt. Det er ikkje dermed sagt at eg er ein fanatisk motstandar av abort. Det betyr ikkje at eg fordømmer alt som heiter prevensjon. Då hadde eg og kona mi før det fyrste hatt ein haug med ungar. For det andre så er eg langt på veg samd i kritikarane sine påstander om at det hadde sett betre ut når det kjem til HIV og AIDS om Vatikanstaten hadde snudd på sine gamalmodige og innsnevra meiningar kring prevensjon. Dette har vore ein debatt som har vore krangla og debattert om i mangfaldige år.

Ein av dei store potensielle reformatorane i pavestaten var kardinal Albino Luciani, som i 1978 vart utpeika til pave. Han tok namnet Johannes Paul I, men fekk berre 33 dagar som Peter sin vikar før han døydde av svakt hjarte den 28. september. Ein av dei store visjonane til Johannes Paul I var ein reformasjon i den katolske kyrkja når det kom til debatten kring prevensjon. Hadde han fått leva litt lenger, så kunne den katolske kyrkja sett svært annsleis ut enn det den gjer i dag. Istaden kom kardinal Karol Józef Wojtyla seglande ut av den polske undergrunnsrørsla blant prestar og vart Pave Johannes Paul II. Mediapaven som Johannes Paul den andre vart kalla, var ein god pave på mange måtar. Han var den som opna Vatikanet for omverda. Han gjorde den vesle staten i Italia til ein open stat. Men samstundes var Johannes Paul II ein svært konservativ pave, og i likheit med nolevande Benedikt, var han ein sterk motstandar av prevensjon.

Som katolikk gjer det meg vondt å sjå at Benedikt XVI nok ein gong uttalar seg i ei sak som får sinnene i kok. I ei tid der økumenisme og forsoning må vera tema blant kristne i ei krigs- og sultramma verd, kan ikkje sjefen for ein milliard katolikkar uttala at kondomar vil gjera det verre i Afrika i høve til HIV og AIDS-epedemien som rammar så mange afrikanarar, særskilt i sørlege delen av kontinentet. Det er den same delen der katolisismen står sterkast. I staden meiner han løysinga føreset «ei åndeleg og menneskleg oppvakning», samt venskap mellom dei som lir av sjukdomen. «AIDS er ein tragedie, som ikkje kan overvinnast med pengar åleine. Den kan ikkje overvinnast med å dela ut kondomar, som til og med kan forverra problemet», sa paven som tysdag landa i Kamerun.

Eg stiller meg ikkje bak desse uttalelsane. Eg er ikkje samd i det min eigen sjef i Roma seier. Eg er svært usamd, og vil gjerne påpeika det her og no. Eg vert vonbroten når ein kjem med slike utalelsar. Berre så det er sagt.

Produktlureri og miljøsvineri!

Dette blir denne bloggen sin første forbrukartest - eller forbrukarslakt om ein vil kalla ein spade for ein spade. Eg har lenge irritert meg over latterlige og svært unødvendige produkt som til dømes drikkeprodusentane prakkar på oss i butikkane. No kan ein sjølvsagt argumentera at ein berre kan gå forbi hyllene, noko eg plar gjera. Men det er ikkje alle som gjer det. Mange kjøper dette dagleg.
Produsentane utnyttar det faktum at folk vil ha mangfald i vareutvalet. Dei utnytter det faktum at folk har pengar, og er meir enn viljuge til å bruka dei på heilt latterlige falske behov. Dette er behov som oppstår i det ein ser noko nytt i butikkhyllene. Eg har sjølv gått mange gonger i fella.

Sist eg gjekk i fella var i går. Eg skal vera sunn for tida, så eg kikka etter noko som kan leska strupen (utanom brus eller andre kreftframkallande drykk). Det var då eg såg Bendit Smoothie - ei lita søt flaske med mango, banan og pasjonsfrukt-smak. Eg tenkte der eg sto at «jaja. Det skadar vel ikkje å forsøka», så eg grabba til meg denne vesle flaska og såg ikkje i det heile på prisen. 18 kroner betalte eg for 250 ml med væska. 18 kroner er greit nok, om drykken er god. Men Bendit Smoothie smakte rein drit. Fytti grisen, tenkte eg, attende på jobb, då eg skulle svelga denne tjukke grauten av noko dei skryt ikkje er konsentrat. I alle høve smakte det drit. Eg kasta det i frå meg, og sat der like lite tilfredsstilt som ein fjortenåring på komfeleir.

Etter dette bestemte eg meg for å kjøpa fire sortar med unyttig drykk ein får i dei fleste norske butikkhyller. Her er dommen:
Bendit Smoothie, mango, banan og pasjonsfrukt. For det første smakar den drit. Den er altfor liten i høve til prisen, og eg (kjøparen) føler meg verkeleg snytt etter at eg har smakt den. Dette produktet er totalt ubrukeleg og fullstendig bortkasta i høve til å spara samfunnet for unyttig emballasje. 18 kroner for dette produktet er landveisrøveri. Det hjelp lite at plastikken er resirkulert. At dei har tatt namnet Bendit, må bety at ein frå eit sterkt behov for å «bendit» foran doskåla etter å ha drikke den opp.
Kjære Bama - ver snill å fjern dette produktet frå vareutvalet dykkar



Øko Cola frå Grans minnar meir om heimelaga brus på desse brusmaskinene eg hadde heime på 80-talet. Dårleg saft med halvkvalm kullsyre. Øko Cola gjev kjøparen inntrykk av at han er svært økologisk når han kjøper denne plastflaska (hugs at ein kilo plast er laga av to liter med olje). Det er så utruleg lite økologisk over denne plastflaska, sjølv om ho er pant på. Prisen er 12 kroner, og eg vurderer det slik at brukaren har så utruleg lite behov for ein økologisk cola i det heile. Skal Grans vera miljøbevviste, så la vera å laga slikt søl.

Kjære Grans - ver snill å fjern dette produktet frå vareutvalet dykkar!

Yogurt Drink frå Ehrmann er greit nok på smak. Eg har alltid likt drikkeyogurt, og kjøper einliteren som ein alltid har fått i butikkhyllene. Her kjem Ehrmann med sitt produkt. Fint og flott og med KUN 0,9 prosent feitt i produktet sitt. Ei slik flaske på 330 gram (det står det på pakninga) inneheld 80 prosent yogurt, mjølk og ti prosent frukt og konsentrat. Den koster den nette sum av 13 kroner. Fullstendig bortkasta.

Kjære Rema 1000, som sel Ehrmann sitt produkt - ver snill å fjern dette produktet frå hyllene dykkar!

Så kjem den store syndaren i mine auge:

Tine sin 40/60

Tine sin 40/60 der minstedelen er juice og resten vatn kostar 17,70 - altså nesten 18 kroner. Dette, mine damer og herrar, er juice blanda ut med vatn. Ein betaler 18 kroner for ein halv liter med utblanda juice. Om det ikkje kan kallast lureri, så veit ikkje eg. I tillegg smakar den faktisk - ja - for å vera heilt ærleg. Utvanna juice. Kjøper ein juice av billegaste sorten, får ein EIN LITER JUICE for under fem kroner. Blandar ein det med halvannan liter vatn (ca 40/60) så får ein altså 2,5 liter med same vare for, ja la oss seia fem kroner. Det betyr at ein får over åtte liter av same slaget som Tine sin 40/60 for 18 kroner. Det er faktisk RAN! Det er ikkje drykk. Det er ran på openlys dag.

Kjære Tine - ver snill å fjern dette produktet frå vareutvalet dykkar!

Eg brukte 60 kroner på å kjøpa inn desse flaskene. for seksti kroner kan eg kjøpa mange brød eller mykje mjølk. Eller eg kan spara dei på ei sparebøsse, og ta alle pengane det blir (om eg kjøper dette ei gong i veka) å senda dei til nokon som treng pengane meir enn meg.

Kjøper eg alt dette i løpet av ei veke blir det 240 kroner månaden på bortkasta drykk. Det blir 2520 kroner i året på desse fire flaskene kvar veke. Det verste er at folk kjøper dette. Dei brukar pengane på dette. Sjølvsagt er det ikkje berre produsentane som har ansvaret. Brukaren må òg kunne nytta hovudet av og til.

Kjøper ein ikkje slike produkt, så forsvinn dei ganske kjapt ut av marknaden. Berre så det er sagt.